Knut Hamsun - Vagabond og dikter

Jeg har tidligere ikke vært så opptatt av mitt slektskap med Knut Hamsun, men min far var levende opptatt av slektsforholdet i hele sitt liv. Hamsun var bror av min oldefar og naturligvis har dette blitt snakket om i familien. Gjennom mine øyne ser jeg familielikheten mellom den aldrende Hamsun og min gamle far. Begge avbildet i slutten av 80-årene, begge med sviktende syn og hørsel.


I anledning av Hamsun-året kjenner jeg at tiden er inne for at jeg viser litt interesse for forfatteren. Det er nesten som jeg skjemmes for at jeg ikke har lest noe av en av verdens største forfattere. Jeg har startet på mange av bøker av Hamsun, men gitt meg etter noen sider. Språket har tidligere ikke fanget min interesse, men jeg skal snart forsøke på nytt.

 Imidlertid har jeg bestemt meg for å hylle den store forfatteren med noen linjer i bloggen min. Bokhyllene mine er fulle av bøker av og om Hamsun. Min eldste sønn skrev i sin tid en skoleoppgave om Knut Hamsun og han kan mye mer enn meg om forfatteren. Bøkene som står i bokhyllen tilhører egentlig min sønn, en gave fra min far. Han var veldig stolt av dattersønnen som skrev særoppgave om forfatteren i familien.
























I en av bøkene til Hamsun fant jeg noe som bekreftet mitt slektskap med ham:

”Vinteren er min haardeste Tid. Jeg liker ikke Sne, jeg pines ved Synet af den, og min Fornuft skønner intet andet av den end dens evige og naturstridige Idioti. Jeg har skrevet et stort Epos om Vinteren i et Julebind; men det er vist sørgelig mislykket, skønt det er illustreret af en af vore bedste Kunstnere.

Hvis der om Vinteren hænder meg noget, som minder om Sommeren, er det mig altid til Glæde og Behag. Ved Vejrforandring, naar det begynder at regne paa Sneen, et lidet Pip af en Fugl i et Træ eller Blomsterduften af visse Parfumer gør mig godt for en kort Stund; ofte hænder det naar en Flue summer i Vinduet, at der gaar en liden, rød Glæde gennom mig ved Erindringen om den Sommer, som nu ligger under Sneen.”

Fra Siesta (1897) – fortellinger og skisser fra aviser, tidsskrifter og julehefter.

Knud Pedersen ble født den 4. august 1859 på gården Garmostrædet i Lom. Foreldrene, Tora og Peder Pedersen var mine tippoldeforeldre. De fikk syv barn; Peter, Ole, Hans (min oldefar), Knud, Maria, Thorvald og Sofie. Jeg var ikke gamle jenta da familien var på ferietur og besøkte fødestedet til mine forfedre. På det gamle bildet er jeg den største jenta i døråpningen. Siden var min far tilbake til Garmostrædet ved flere anledninger.

Knud var 4 år da familien flyttet til Hamarøy i Nordland. Han ble anbrakt hos sin onkel da han var ni år, som bytte mot gjeld foreldrene hadde. Onkelen Hans Olsen (bror til Tora) var en hard tyrann som drev Knud så langt at han hugget seg i beinet for å komme hjem til sine foreldre.

.

Et av de få lyspunktene i tilværelsen var onkelens bibliotek som ga Knud anledning til et første møte med Bjørnson, brødrene Grimm og populære skrifter om geografi og historie. Bildet under viser mine tippoldeforeldre Tora (1830-1919) og Peder Pedersen (1825-1907), gården på Hamarøy og gravstedet til mine tippoldeforeldre på Hamarøy kirkegård. Toras død i 1919 gjorde et dypt inntrykk på sønnen; tanken på døden fylte ham med dyp uvilje.

14 år gammel løsrev han seg og begynte en omflakkende tilværelse. I mange år livnærte han seg som kramkar, handelsbetjent, skomakerlærling, lensmannsbetjent og lærer, samtidig som han leste alt han kom over av verdenslitteratur.
.
Knut Hamsun, som da het Knud Pedersen, tiltrådte som lensmannsbetjent i Bø i Vesterålen i 1878 og bodde i huset til lensmann Rasmus Johan Nordahl på eiendommen Roligheden på Vinje. Lensmannen må ha likt den unge mannen, for den kommende forfatteren ble nærmest som en "reservesønn" for ham etter at Nordahl mistet en av sine fem barn i en ulykke i 1877. Uten tvil ble lensmannens bokhylle med flere kjente verker flittig brukt.

Allerede som 18-åring forsøkte han seg som skjønnlitterær forfatter med romanen ”Den Gaadefulde”, utgitt i Tromsø i 1877. Året etter utkom romanen ”Bjørger” i Bodø. Han fikk også trykt et lengre fortellende dikt, ”Et Gjensyn” i 1878. Alt utgitt mens Knut bodde i Bø. Selv fortalte han senere ” Jeg vilde ikke ha gaat hen og trykt noe sligt som Et Gjensyn, Den Gaadefulde, Bjørger hvis det ikke hadde været for at vise mine Søsken hver gang at jeg ikke var til at gjøre nar af…”
.
Knut var lensmannsbetjent et år før han begynte som kretsskolelærer. Han var i denne jobben i litt over ett år. Knut Pedersen forlot Vesterålen for godt i august 1879, mest sannsynlig i kjærlighetssorg. På samme tid tok han navnet Hamsund og brukte noen ganger Pedersen Hamsund. Fra 1885 ble dette til Hamsun. Knut gikk senere til rettssak mot sin bror Thorvald som også tok navnet Hamsun.

Det var Knuts eldre bror Hans Pedersen (min oldefar) som overtok som lensmannsbetjent da han sluttet i 1878. Broren Hans ble forøvrig gift med Inger Nordahl i 1881 og ble senere herredskasserer i Bø. Knut var i unge år dypt forelsket i Inger Nordahl, men det var altså min oldefar som fikk lensmannsdatteren. På bildet under viser min far stolt fram sine besteforeldre Inger og Hans. Pappa hadde et veldig godt forhold til besteforeldrene så lenge de levde og var som guttunge to ganger på besøk i Vesterålen hos besteforeldrene. Bildet hang i alle år på stuen hjemme og avisutklippen er fra Sunnmørsposten i forbindelse med utgivelsen av en bok om Hamsun.

Dette er mine spekulasjoner; men hva ville skjedd om Knut hadde giftet seg med Inger og blitt i Bø? Kanskje han hadde overtatt lensmannsjobben og aldri blitt en stor og verdenskjent forfatter? Knut fortvilet en liten stund over tapt slag, men aksepterte at broren Hans hadde vunnet Ingers hjerte. Derimot tilga han aldri min oldemor Inger.

.

I de senere år av sitt forfatterskap sendte Knut bestandig dedikerte førsteutgaver av bøkene sine til min oldefar Hans, men han ofret aldri så mye som en hilsen til oldemor og behandlet henne som luft i alle år. Da oldefar Hans i 1935 var alvorlig syk kom denne hilsen fra Knut via Marie Hamsun til min farfar. Selv om min oldemor Inger fortsatt var i live, ble det ikke skrevet til henne når mannen var syk!

 Verken min far eller farfar traff noen gang Knut Hamsun. Under et ferietur stoppet vi på Nørholm på 60-tallet. Min far ønsket å få hilse på Marie Hamsun, men hun lå dessverre syk. Min far hadde litt kontakt med sønnen Tore ettersom de var jevngamle.

.

Fra 1911 til 1918 bor Knut og Marie på Hamarøy. Bildet under er fra gården Skogheim hvor de slo seg ned. Han hadde en drøm om å være bonde, men det var Marie som tok seg av gården, for Knut Hamsun måtte ha fred for å skrive, og den freden fant han best borte fra gården og ungene. Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloen mener at dersom Knut Hamsun hadde blitt boende på Hamarøy, og ikke flyttet sørover til Nørholm og Grimstad på sine eldre dager, da hadde han trolig heller ikke støttet nazismen før, under og etter krigen.

Gjennom årene har det kommet mange bøker om Knut Hamsun. Jeg synes den vakreste er ”Hamsun i Æventyrland – Nordlandsliv og diktning”. Kun 23 av sine 93 år bodde Knut Hamsun i Nordland, men han diktet seg stadig dit. Han var en vagabond og bonde. Kirsti Thorheim og Ottar Grepstad kom i 1995 med den praktfulle boken som er rikt illustrert med bilder fra Hamsuns egen tid og fra dagens Nordland. Forfatterne klargjør myter og fakta til glede både for Hamsun- og Nordlandselskere. Min far fikk denne boken fra forfatterne med personlig hilsen

Jeg har ikke tenkt å skrive om forfatterskapet til Knut Hamsun og slettes ikke om hans sympatier for nazismen. Nå i Hamsun-året kan dette leses over alt. De siste dagers dypdykk i gamle papirer, bilder og bøker de siste dagene har vekket min nysgjerrighet når det gjelder vår store forfatter. Det er på tide at jeg griper fatt i en av Hamsun-bøkene!