Bensinpriser og restriksjoner

Høsten 1957 ble familiens første bil anskaffet. Det var fortsatt restriksjoner på bilsalg i Norge, men pappa kunne dokumentere at han skulle bruke bilen i jobbsammenheng. Med egen bil ble også reiselysten i familien større enn tidligere. Før familien fikk egen bil ble transportmidler som buss, tog og hurtigruten brukt til ferieturer.
.
Sommeren 1958 dro vi på den første av mange campingturer. Vanligvis gikk turen fra Ålesund nedover Gudbrandsdalen til Østlandet. Tradisjonen ble at vi avsluttet ferien med 1 uke i Oslo hos mammas familie.
.
Noen som husker denne "karen" som reklamerte for Esso? Min fars "notater bak rattet" fra sommeren 1958 viser bensinutgifter og kjørelengde. 1368 km ble kjørt og det kostet pappa kr 146,95 i bensin/olje. Høres det lite ut? Ikke den gang!Bensinprisen sommeren 1958 var ca 1 kr pr liter. I følge Statistisk Sentralbyrå var det i 3.kvartal i 1958 en gjennomsnittlønn på kr 5,59 pr. time. Vi har kanskje ikke grunn til å klage over bensinprisene i 2009 med den timebetalingen vi har i dag...???

Ferieloven av 1947 innførte 3 ukers ferie og vi var alltid på langtur når pappa hadde ferie. Med hele 48 t arbeidsuke gjorde det nok godt for arbeidsfolk å komme seg på tur. (Fra 1.mars 1959 ble det innført 45 t arbeidsuke.) På bildet under poserer pappa og jeg ved Svinesundbroen.

Teltene ved Svinesund var populære handlesteder. Den tids "Harryturer"?
Det var i alle fall eksotisk for oss og vi fikk kjøpt mye som ikke var i salg i Norge. Vår gamle HILLMAN MINX 37-MOD. var trofast i nesten 3 år.

Familien reiste Sør-Norge rundt i bil, noe som ikke var vanlig på femtitallet.

Vi var blant de heldige i Norge som hadde denne muligheten!

.

Årene etter krigen var preget av omfattende restriksjoner. Frem til sommeren 1946 var det nærmest totalforbud mot å kjøre bil, med enkelte unntak for personer som trengte bil i jobbsammenheng. Da kjøreforbudet ble opphevet, ble bensinrasjonering myndighetenes måte å begrense bilbruken på. Rasjoneringsordningen var imidlertid så dyr å administrere at man høsten 1947 gikk tilbake til restriksjoner på kjøring. Det var forbudt å kjøre bil etter kl 20 på hverdager, på søn- og helligdager og utenfor en sone på 40 km. Et par år senere ble kjørerestriksjonene opphevet igjen, men ikke uten at det ble innført en høy ekstraordinær bensinavgift.

.

Norges valutabeholdning var svekket etter krigen, og resultatet ble - slik som etter første verdenskrig - regulering av importen. Importrestriksjonen gjorde at man måtte ha en skriftlig kjøpetillatelse fra det offentlige dersom man skulle kjøpe en bil. Flere politikere betraktet bilen som en unødvendig luksusgjenstand, og den fikk dermed lav prioritet når den begrensede valutaen skulle brukes til å kjøpe varer fra utlandet.

.
De første årene ble det ikke gjort noen forskjell på personbiler, varebiler, lastebiler og busser; de ble alle sett på som unødvendigheter og underlagt samme regulering. I 1951 ble imidlertid salget av lastebiler og busser frigitt. Året etter forekom det også en liten oppmykning av reglene for vare- og personbiler: Det ble nå lov å importere bilene og ha dem på lager, for så å selge mot kjøpetillatelse. Tidligere måtte kjøpetillatelse foreligge før bilene i det hele tatt kunne importeres til Norge.

.

Gjennom hele femtitallet var bilrasjoneringen til stor frustrasjon for foreningen. Utover i tiåret oppsto det også kraftig motstand mot de såkalte switchforretningene. Dette var bytteavtaler som innebar at Norge importerte et visst antall biler fra et land, mot å levere varer (for eksempel sild eller trelast) tilbake. I begynnelsen var bilbransjen positivt innstilt til disse avtalene ettersom de gjorde at det i hvert fall kom noen biler inn i Norge. Etter hvert snudde imidlertid synet på denne statlig initierte og kontrollerte formen for import.

.

Motstanden mot switchforretningene og bilrasjoneringen generelt ble sterkere og sterkere utover femtitallet. 1. oktober 1960 kom den store dagen: Bilrasjoneringen ble opphevet, og Norge entret dermed bilens tidsalder. Et skår i gleden var at importavgiftene ble satt opp; myndighetenes restriktive holdning overfor biler var altså ikke forsvunnet. Opphevelsen av bilrasjoneringen var likevel en så stor begivenhet at 1. oktober 1960 sies å være den viktigste datoen i norsk bilbransjes historie.

(Kilde: Bilimportørenes Landsforening)