Det er 3 bokstaver

jeg har problem med.

Min "dysleksi" er ikke nevrologisk eller genetisk.
Jeg lider av selvpålagt "vansker med ord" (dysleksi betyr egentlig vansker med ord).
Dysleksien gjelder kun ett ord og det ordet har kun 3 bokstaver.
3 bokstaver jeg vet mange har problemer med:

Min selvpålagte dysleksi for disse 3 bokstavene startet for noen år siden. I forbindelse med slitasjegikt i høyre skulder, armer og fingre. Mentalt var det vanskelig nok å akseptere at jeg aldri skulle bli 100% arbeidsfør igjen. Verre ble det når de 3 bokstavene mente at jeg burde klare nettopp det. Da startet kampen og jeg slet lenge med etaten. Omskolering i en alder av 60 år? Det eneste som fungerte i perioder var kjeften og jeg foreslo at jeg kunne bli festtaler! Jeg var "tøff i trynet" og humor ble mitt våpen. Som vanlig...

Bestemte meg tidlig i prosessen for at de 3 bokstavene ikke skulle få knekke meg! Noen ganger var jeg derimot så fortvilt at jeg gråt og fikk angst bare jeg så/hørte disse 3 bokstavene. "Hele folket i arbeid" er et godt slagord, men problemet er at de 3 bokstavene har vanskelig med å forstå at noen kan være utslitt. Er det systemet det er noe galt med? Er det saksbehandlere og hvordan reglene tolkes? Etter en lang kamp og mye tapt energi, endte jeg opp med 50% uførepensjon i februar 2011. Den største gleden var at jeg kom meg ut av fangarmene til de unevnelige 3 bokstavene. Jeg ville slettes ikke være bitter over nedsatt arbeidsevne og tapt energi. I stedet ville jeg heller glede meg til å bruke restarbeidsevnen inntil fylte 67 år (i 2017).

Som de fleste av mine lesere vet, fikk jeg en ny diagnose i sommer og ble sykemeldt på nytt. Har fått god oppfølging av arbeidsgiver og leger i sykemeldingsperioden. Rehabiliteringen har tatt tid og for å lade batteriene dro jeg til Tyrkia på ferie. I en uke gikk jeg turer hver dag og var ute i solen fra morgen til kveld.

Formen var merkbart bedre da jeg kom hjem fra ferie enn før jeg reiste og jeg intensiverte opptreningen.
I sykemeldingsperioden har jeg savnet arbeidet mitt og ikke minst kolleger. Gledet meg til å innta kontorstolen igjen. Om ikke så altfor lenge... Men "hvor lenge var Adam i Paradis"? Eller rettere sagt; hvor lenge fikk Randi beholde energien? Forrige fredag dukket det nemlig opp et merkelig brev i postkassen min. Fra de 3 bokstavene:

Kjente angsten tok meg med umiddelbart, faktisk før jeg åpnet brevet. Det knyter seg i magen bare jeg ser logoen med de 3 bokstavene. Hvorfor dette brevet ble sendt til meg er en gåte. Ikke har jeg fått innkalling til dialogmøte og etter reglene har det hittil heller ikke vært aktuelt. Brevet er ikke undertegnet, noe som ser ut til å være er vanlig praksis i denne etaten. (Den praksisen finner jeg forresten merkelig av et offentlig kontor!)

Jeg ringte nummeret til de 3 bokstavene. Fikk ikke snakke med en saksbehandler, fikk kun en masse tastevalg. Inntil jeg fikk et automatisk innlest svar. Slik jeg forsto svaret skulle dette brevet vært sendt til arbeidgiver, med kopi til meg. Men hallo; brevet er da stilet til meg! Skal jeg liksom være glad for at jeg ikke var blitt ilagt overtredelsesgebyr? Arbeidsgiver er ikke nevnt et eneste sted i brevet jeg mottok. Dessuten; både arbeidsgiver og jeg har fulgt reglene på alle punkt. Så en sanksjon med gebyr mot meg eller arbeidsgiver finner jeg i høyeste grad urettmessig. Min arbeidsgiver har sendt oppfølgingsplan til de 3 bokstavene, sågar 5 uker før fristen for innsending gikk ut. Hurra for de 3 bokstavene som sender vemmelige brev i "hytt og pine" ;-(

Ikke nok med at dette brevet skapte dårlige vibber hos meg hele helgen, mandag fikk jeg forsyne meg telefon fra de 3 bokstavene. Fra det lokale kontoret og fra samme saksbehandler som hadde min søknad om 50% uføretrygd. Kjente hårene reiste seg i nakken og tusen alarmerende tanker gikk gjennom hodet mitt. Regler blir tolket på en rigid måte og jeg vet ærlig talt ikke om det er saksbehandler eller systemet som har største skylden for min aversjon mot bokstavene. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg ble oppringt nå, for det er nesten 2 mnd til fristen for dialogmøte 2 går ut. Telefonsamtalen ble raskt avsluttet, fra min side.

Avgjørelsen er tatt i løpet av uken jeg har lagt bak meg: Jeg friskmelder meg i god tid før dialogmøte 2 med de 3 bokstavene blir aktuelt! Om formen ikke er helt på topp, så akter jeg ikke å være sykemeldt lenger. Denne uken har jeg hatt "bokstavmareritt" hver natt og jeg sliter mentalt. Det jeg hadde bygget opp av styrke etter operasjonen i juni, ble fort revet ned igjen. Av et unødvendig brev og en unødvendig telefonsamtale. Det stresset meg og stress takler jeg ikke nå.

Jeg vet, som sagt i starten av dette innlegget, at det er mange som sliter i møte med disse 3 bokstavene. All ære til sognepresten i Rauma som tar dette problemet videre til media på vegne av fortvilte brukere. Selv skal jeg skrive noen ord på den elektroniske klagemuren til de 3 bokstavene. Mentalt gjør det veldig godt å blogge om mine opplevelser.

Men nå jeg vil bli fortest mulig ferdig med denne hendelsen! Mitt eneste ønske er at jeg skal komme meg gjennom oktober på en verdig måte og være tilbake i arbeid den 2.november. Nå skal jeg fortsette å skrive på bloggen om deilige dager i Tyrkia og la tankene flyte over på noe annet en de 3 bokstavene. Håper også at det flotte høstværet fortsetter og hjelper meg med opplading av batteriene. Godt vær og friluftsliv er den beste medisin jeg kan få.

Ønsk meg lykke til da!