Pasjon i Mogan

Skulle ønske dere kunne kjenne duften av...

Flor de la pasión

(PASJONSBLOMST)
i "min" hage i Puerto de Mogan.

Det latinske navnet er Passiflora Incarnata.
De over 400 artene av slekten Passiflora er i hovedsak planter som hører hjemme i tropisk regnskog, og derfor er bestanden truet på flere måter.

De fleste artene var opprinnelig hjemmehørende i USA's sørstater og i Mellom- og Sør-Amerika. Botanikere og blomsterelskere sørget for en verdensomspennende utbredelse slik at arten i dag er å se i alle tropiske og subtropiske områder. Noen arter er mindre kuldeømfintlige og kan overvintre i milde og frostfrie områder i Europa, hvor de i blant også er å se i vill tilstand.
De viktigste dyrkingsområdene er India, Florida, Italia og Spania.
Jesuitten Ferrari, som offentliggjorde verket «De florum cultura» i 1633,
så i blomsten samtlige torturredskaper som representerte lidelseshistorien:
De trelappete bladene symboliserte lansen, rankene piskingen, de tre griflene korsnaglingen, arrene svampen som var gjennomtrukket med eddik, kransen av tråder tornekronen,
de fem støvposene de fem sårmerkene og den stilkete fruktknuten (Androgynophor) kalken, eller – i en annen tolkning – pålen som Kristus var bundet til under piskingen.
Jesuittene ga pasjonsblomsten dens latinske navn.
Det ble satt sammen av passio (lidelsen) og flos (blomst)
og incarnata som betyr "den som er blitt kjød".

Den spanske legen Monardes oppdaget blomsten i året 1569 i Peru.
Pasjonsblomst var velkjent som legemiddelplante blant indianerne i Sør-Amerika,
og den ble hyppig brukt i folkemedisinen.
Førti år senere ble den innført som prydplante i Europa.
Lenge før pasjonsblomst gjorde sitt inntog blant Europas legemidler,
ble botanikere fasinert av blomstene på denne klatreplanten.
Sitt inntog i fytoterapien (urtemedisin) hadde pasjonsblomsten i andre halvpart av 1800-tallet, takket være amerikanske homøopater.

Ekstrakt fra pasjonsblomsten har også blitt brukt som sedativum, dvs beroligende middel. Under 1. verdenskrig ble pasjonsblomsten brukt som middel mot såkalt "krigsangst".

Den hardføre klatreplanten har tykke, kjøttfulle, svært vidtrekkende røtter.
Jeg så ikke pasjonsfrukt i hekken "min".

Fra røttene springer det ut tallrike stengler med langsgående striper.
De kan bli opp til 10 m lange. Bladene sitter spredt på stengelen.

Fra bladhjørnene springer det ut små sideblad,
fine korketrekkerranker og en blomst på lang stilk.

Innenfor kronbladene befinner det seg en mer stråleaktig ordnet krans av fine tråder som er hvite inni og fiolette utenpå, og forhindrer insektene i å nå frem til nektaren.
De velduftende blomstene er åpne bare én, toppen to dager.

Hver dag stoppet det mengder av turister for å ta bilder av pasjonsblomsten.

Det er jo litt spesielt å ha en hekk med pasjonsblomster rett nedenfor balkongen!
Sitte på balkongen og kjenne duften...
Herlig!

Blomsterhilsen fra