PessiOptimist

Pessimist?
Optimist?
Hva er du?
Noen ganger er jeg "PessiOptimist".

For noen år siden fant jeg et herlig dikt i lokalavisen undertegnet av "PessiOptimist". Det er Frøydis Ali Walstad som beskriver følelsene mine utrolig godt!
.
En STOR takk til Frøydis som lar meg gi dette diktet til mine bloggvenner som "høstgave". Se flere dikt av Frøydis på hjemmesiden hennes her.
.
.

Jeg gruer sånn!

(Pessimistisk hilsen fra en optimist)

.

Jeg gruer meg til vinteren med snø og regn og is

og slapseføre overalt, hvor er du sommerbris?

Jeg gruer til støvlettene må hentes fram igjen,

at varme jakker, luer, sjal, fra skapet lurer frem.

.

Så gruer jeg til snøen legger seg og flyter bort,

fra storm og regn i bøttevis får jo det meste gjort.

At sola ikke varmer mer, det gjør meg trist og lei,

jeg gruer for å stå opp og igjen å legge meg.

.

Så gruer jeg til våren for da blomstrer alt på ny,

og der i samme slengen kommer snuen – fy og fy.

Det hostes og det harkes, mine øyne røde blir,

det suser lett i ørene og allting bare svir.

.

Så kommer neste stopp på årets runddans akk og ve,

for sommer’n den er sur og kald, hvem kan benekte det?

Jeg hutrer og jeg friser i min lette sommertopp,

og ber til alle guder om i år – å sette stopp.

.

Jeg kaster meg på internett, ser i avisene,

for om å finne en billig sydentur og reise ned

dit solen alltid skinner og der vannet glitrer blått,

men våkner så og ser at plenen burde snart vært slått.

.

Så gruer jeg til plenklippen og alle bedene

som trenger stell og omsorg, for det er jo tid for det.

Men der er snegler som tar rotta på hver rosenbusk

og tenk på alt som ellers er av blad og planterusk.

,

At høsten er en fargesterk og vakker tid er sant,

men vi er ikke venner; jeg og høsten er på kant.

Når allting sakte dør, så dør jeg med slik føles det

og ingen kraft i verden kan formå å endre det.

.

Når årets måneder har gjort sin reise rundt min kropp,

så synes jeg det er på tide med et kraftfullt stopp!

Å leke slik med kaldt og varmt, med regn og sol og blest,

er ikke no for meg som egentlig er kun en gjest.

.

Jeg skulle bodd under et annet himmelstrøk,

der solen alltid skinne, nei se det er ikke en spøk.

Der ørkensanden smøg seg rundt min ankel og min fot,

der hadde jeg vært lykkelig, hvis ei jeg hadde rot.

.

Min rot i høge fjell og dype fjorder her jeg bor,

en duft av hegg, en sommerbris, et stormkast ifra nord.

En deilig tur på Sula eller en dans i stille natt,

en vennekrets og ungene, og Prince min sorte katt.

.

Men gruer gjør jeg ”åkkesom”, jeg synes det er bånn,

at årstider og oppgaver til stadig skifter sånn.

Så derfor starter dagen med å grue seg på ny,

for klokken trekker seg mot natt, og så mot morgengry.

Etter dette herlige diktet passer det godt å by på Jahn Teigens "Optimist".

GOD HELG!