21 desember, 2008

4. søndag i advent

Vi tenner fire lys i kveld
og lar dem brenne ned.
For lengsel, glede, håp og fred,
men mest allikevel for fred
på denne lille jord, hvor menneskene bor.

Legenden om de fire lysene.
Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.
.
Det første lyset sukket og sa:
”Mitt navn er fred. Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg”.
Lyset ble mindre og mindre, til slutt slukket det helt.
.
Det andre lyset sa:
”Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner”. Så slukket det andre lyset.
.
Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:
"Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske”. Også det tredje lyset sluknet.
.
Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa:
”Dere skal da lyse og ikke slukne”, med øynene fulle av tårer.
.
Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset:
”Vær ikke redd! Så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen. Mitt navn er håp”.
.
Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.

2 kommentarer:

Anne-Berit sa...

Vakkert.Håper du koser deg.Klem herfra!

Birgitta Kjellner sa...

Så härligt att läsa detta i mitt tysta hus, där jag har spelat piano för mej själv och nu tänder de fyra ljusen och en skön brasa att värma mig vid.

Tack för allt du skriver.