Klassefest

Om du har sett forrige blogginnlegg "Oss To" så lovet jeg en forklaring på hvordan jeg møtte "Gudfaren" i norsk rock. Og her kommer den. Jeg var på klassefest på samme hotell som Åge bodde i Ålesund under sitt opphold sist helg. I slutten av dette innlegget kommer mer om "Gudfaren".

Først om klassefesten.  Det er 50 år siden jeg gikk ut av folkeskolen og må si at jeg ble veldig glad da jeg ble invitert på klassefest sammen med jentene som jeg tilbragte de tre første skoleårene med.  På bildet under er ei spent og stolt Randi på vei til første skoledag på Klipra skole i Ålesund i august 1957.  Med hårsløyfa på plass og jeg er sikker på at den er rød, det samme som den nye hjemmestrikkede jakken. På ryggen er rødrutet ransel, av plastbelagt stoff.  Fra før av kjente jeg kun to-tre av jentene jeg skulle starte skolegangen med. Jeg hadde hjemmeværende mor, så barnehage var jeg aldri innom.  Derfor var jeg, naturlig nok, veldig spent denne dagen!

Klipra skole var heldigvis en liten og trygg skole.

I 2.klasse var det 23 spente jenter som skulle fremføre skuespillet "Prinsesse Vilikke" (Thorbjørn Egner) for foreldre og søsken. Undertegnede er stolt Konge med krone på hodet! Jeg husker ikke så mye av selve skuespillet, men mener at jeg hadde mange replikker.

En ting jeg husker godt var "karakterene".
Jeg var SÅ kry når lærerinnen skrev initialene mine i skriveboken! Rp = Rett & Pent - men jeg tolket det som Randi Pedersen. Etter 5 stk Rp fikk vi stempel. Etter 10 Rp fikk vi glansbilde i tillegg til stempel. Gjett om jeg var stolt?

Matboksen har jeg fortsatt! Den er full av gamle søndagsskolekort.

En herlig bukett "jenter" var altså samlet sist lørdag, alle født i 1950.

Tapas og sushi sto på menyen.

Vi studerte minnebøker fra skoletiden, gamle bilder og tok mange nye bilder.

Historier fra skoletiden ble fortalt og det var mye latter denne kvelden. Og mot slutten av klassefesten ordnet jeg med overraskende besøk på klassefesten, noe som utløste enda mer latter.

Som fortalt i tidligere blogginnlegg hadde Åge Aleksandersen og Sambandet konsert på Jugendfesten i Ålesund denne kvelden. Etter konserten ankom trønderrockerne hotellet hvor klassefesten ble holdt.  Åge og musikergjengen slo seg ned i salongen ved siden av der vi var.  Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg og måtte spørre om han ville hilse på oss "jentene" som feiret at det var 50 år siden vi gikk ut av folkeskolen. Og det ville han, om han fikk med seg gitarist Gunnar Pedersen som "anstand" (GP er som oss "jentene" født i 1950). En morsom avslutning på en trivelig kveld.

Det ble en kveld jeg vil huske med glede i lang tid fremover.  Mest fordi kontakten med gamle klassevenninner er gjenopptatt, men som bonus (i alle fall for min del) var møtet med "Gudfaren".

Jeg har hatt litt kontakt med kun 3-4 av mine gamle klassevenninner gjennom alle disse årene, men det blir det forandring på i fremtiden. Nå har vi bestemt en treffdag pr måned, med sted og klokkeslett.  Så kan de som vil og kan møte opp. Gleder meg til første lørdagstreffet som er allerede neste lørdag!

Jeg kjenner at jo eldre jeg blir, jo kjekkere er det å minnes "gamle dager".  Som det sosiale vesenet jeg er, liker jeg også å treffe nye mennesker og få nye venner. Men ingenting blir som gamle venner! Være sammen med venner fra den tiden jeg la grunnlaget for et voksenlivet. Være sammen med de som har vært med på å forme meg til den jeg ble som voksen.

Hvordan er det med deg? Holder du kontakten med gamle klassevenner?

Rundtur med Sundbåten

Om dere har besøkt bloggen den siste uken, har dere nok lagt merke til at jeg har vært på dagstur til Kristiansund.  Og da måtte jeg selvfølgelig ta en rundtur med Sundbåten! Dette er en passasjerrute med båt mellom de fire bydelene (landene) Kirkelandet, Innlandet, Nordlandet og Gomalandet.

  Jeg tok rundturen med sundbåten "Angvik" og fant meg en fin plass på øvre dekk.

Sundbåttrafikken startet 18.november 1876 og påstås å være verdens eldste kollektive transportmiddel som har vært i kontinuerlig drift. Båtruten ble startet av lokale kjøpmenn i Kristiansund som hadde behov for transport av varer og kunder i mellom øyene i byen. Sundbåten ble i 1997 valgt til kommunens kulturminne av innbyggerne i Kristiansund. Passasjerantallet har de siste årene vært økende og i 2008 registrerte Sundbåtvesenet 90 000 passasjerer. Båtrutene blir betjent av båtene "Rapp" og "Angvik". (Kilde Wikipedia)

Sundbåten har blitt benyttet som figur i prosjektet Sundbåten Syver, det har blitt skrevet fire bøker, gitt ut cd og blitt satt opp teaterforestilling der Syver er hovedperson.

Turen min startet fra Kirkelandet, hvor bysentrum ligger.

På vei til Innlandet passerte vi cruisebåten "Silver Whisper".

Flott utsikt mot Sørsundbrua, som krysser Sørsundet mellom Kirkelandet og Innlandet. Brua ble åpnet i 1963, er 408 meter lang og har et hovedspenn på 100 meter. Seilingshøyden er 38 meter og har i alt 19 spenn.  Under brua ser vi Bremsneshatten på Averøya i det fjerne.

Innlandet det minste landet og den bydelen i Kristiansund der flest eldre bygninger er bevart.

På begge sider av sundbåtkaia ser vi gamle hus og brygger.

Lokalt kalles Innlandet for Tahiti. Dere har kanskje hørt om Tahiti Festivalen som Frode Alnæs (DWAS) startet for 15 år siden?  Den aller første Tahiti-festivalen så altså dagens lys i 2000, med 500 besøkende på Dødeladen Café og et lite telt på utsiden. Norges triveligste festival har siden den gang vokst seg til nesten en uke lang, og til å huse rundt 20.000 mennesker. Tahiti-festivalen er i dag fylkets nest største musikkfestival etter Jazzfestivalen i Molde.

Dødeladen Café ligger på kaia, men denne gangen stoppet jeg ikke der. Den vil jeg besøke neste gang jeg tar turen til Kristiansund. Navnet Dødeladen kommer fra en forsikringskasse som lå i 2.etg i dette huset. Forsikringskassen var for lokale fiskere som betalte en fast sum i måneden for å sikre en verdig begravelse.

Vi seiler forbi Lossiusgården er en kjøpmannsgård fra 1780. Lossiusgården ble fredet allerede i 1924 og var en av de få kjøpmannsgårdene i Kristiansund som overlevde bombingen av byen i 1940. Lossiusgården ligger altså på  Siden 1833 har klippfiskfirmaet Lorenz A. Lossius hatt tilknytning til bygningen, og den har fått navn etter familien Lossius, som i 6. generasjon i dag driver og bruker gården som bolig. Opprinnelig gikk bygningen under navnet Tordenskjoldgården.

De nye funkisboligene har flott utsikt over havna og byen.  Vi kan nok godt si at ny og gammel tid fortsatt møtes på Innlandet.

Mellom Innlandet og Nordlandet ligger Markussundet. På bildet under ser vi rett over til Frei og Bolga Industripark. Stygge sår i landskapet, som jeg håper blir utbedret. Bildet ble tatt fra hurtigruten senere på dagen, etter at solen forsvant.

Sundbåten går videre til Nordlandet. Eller Marokko som det heter på folkemunne. Jeg har en gang hørt om hvorfor Innlandet og Nordlandet fikk navna Tahiti og Marokko, men jeg husker det ikke lenger. Og jeg finner ikke noe svar om jeg googler. Så om noen av mine lesere har en skikkelig forklaring på dette, legg gjerne igjen en kommentar.

Nordlandet er det "landet" jeg kjenner best til i Kristiansund, ettersom far til mine barn er "marokkaner". Selv om konturene av Nordlandet er omtrent som i "gamle dager", er mye forandret siden jeg var her sist. Langs sjøfronten er det store forandringer, med mange "bryggeleiligheter".

Men kaia på Nordlandet er den samme som tidligere...

Nordlandet har også fått sin egen festival; Marokkofestivalen som arrangeres hvert år.

Vi forlater Nordlandskaia og jeg oppdager "nye" boliger ved Grunden.  I alle fall bygd etter at jeg var på Nordlandet sist.

"Hollywoodskiltet" på Bjønnahaugen ble satt opp høsten 2011.

På toppen av Bjønnahaugen ligger "stormvarselet",  Norges eneste stormvarsel som fortsatt er i daglig drift. Varslingene styres fra brann- og redningsvesenet. Stormvarselet stod opprinnelig på Rådhusplassen, der det ble satt opp i 1898, men ble flyttet til Bjønnahaugen trolig mellom 1912 og 1913.

Meningen med varselet er at det skal varsle båter og lignende om uvær. Tre loddrette lys forteller hvor sterk vinden er og hvor den kommer fra. Grønt lys varsler storm, kombinasjoner med rødt og hvitt angir vindretningen. Mer om det historiske stormvarselet her.

Mellom Nordlandet og Gomalandet går Nordsundbrua som sto ferdig i 1980.
Brua er 333 meter lang og har seilingshøyde 28 meter.

I mange år lå den gamle og nye brua parallelt.  Jeg har googlet og fant et bilde av den gamle Nordsundbrua som ble åpnet 1936 og revet 1999.

Sundbåten går mot kai på Gomalandet.

Gomalandet er ikke en egen øy, men forbundet med Kirkelandet ved et smalt eid innerst i Vågen. En viadukt over eidet som forbinder Gomalandet og Kirkelandet. Ved innløpet til Vågen ligger Milnbrygga på styrbord side.

Denne store hvite brygga et av byens historiske minnesmerker tilknyttet klippfiskproduksjon og inneholder Norsk Klippfiskmuseum. Brygga er en autentisk klippfiskbrygge fra midt på 1700-tallet. Museet viser hvordan klippfiskproduksjonen har foregått i Norge gjennom mer enn 250 år. Til brygga hører klippfiskberg og vaskeplass for fisk. Hvert år arrangeres bacalaofestival der firmaer og klippfiskelskere konkurrerer om å lage den beste bacalaoen.

Dermed var rundturen med Sundbåten "Angvik" over.  Som sagt; neste gang jeg er i Kristiansund skal jeg stoppe på hvert "land".

Når jeg først har skrevet om Sundbåten, kommer jeg ikke utenom den gamle Sundbåten "Framnæs". Den har sin opprinnelse fra USA. På kaia ved "Framnæs" står dette skiltet "Fra Hudson River til Kristiansund". Historien bak denne fergetype kan du lese her.

”Framnæs 3” ble satt inn i rute som sundbåt i september 1917. Her gikk den i 34 år inntil 20. februar 1951 da den avsluttet epoken med dampdrevne sundbåter. Deretter var den reservesundbåt et par år. 
I 1956 ble den solgt, nedrigget til lekter og videresolgt til Rørvik. Den endte til slutt som vrak.

I 1993 lanserte Trond og Terje Myrhaug ideen om gjenoppbygging av den populære fergen som et turist og opplevelsesfartøy på Kristiansund havn. I 2003 ble Stiftelsen Framnæs etablert. Verdier og kapital ble tilført stiftelsen av initiativtaker og ildsjel Trond Myrhaug, etter omfattende dokumentasjon, rekonstruksjon av utstyrsdetaljer samt oppsporing og anskaffelser av en del originale deler som maskintelegraf, dampfløyte, kompass og dampmaskinen som ble gjenfunnet på Mellemverftet.

Nye "Framnæs" ble bygd ved Klevset Båt & Industriservice AS i Halsa. Arbeidet omfattet alt stålarbeid på skrog og overbygg. Produksjonen ble påbegynt august 2007 og den 16.juni i 2012 tok 2000 mennesker imot den nye "Framnæs" ved Piren.

"Framnæs" eies av Stiftelsen Framnæs og drives av Kristiansund Kommunale Sundbåtvesen.

Selskapet er verdens eldste kollektive transportselskap i kontinuerlig drift siden 1876. "Framnæs" går delvis i ordinær rutefart, sightseeing og kan chartres.  Jeg gikk forbi "Framnæs" mange ganger den dagen jeg var i Kristiansund, men det var ikke antydning til liv ombord.

Dette ble mye om båter, men det er jo min store interesse. Litt byhistorie har dere jo også fått underveis og det håper jeg dere satt pris på.

Jeg blir nok aldri ferdig å skrive om båter. Senere kommer et innlegg om turen med MS Midnatsol fra Kristiansund til Molde, så dere er velkommen tilbake på bloggbesøk!

Impulsiv

Det sies at ingen er så impulsiv som en sunnmøring som har fått tenkt seg om. Der har du meg... Planlegger noen kortreiste turer og setter planen ut i livet den dagen jeg er opplagt til å gjennomføre den. 

Sist torsdag var jeg hos fotterapeut på Molde, noe som har vært planlagt lenge. Tok en tidlig hurtigbåt over fjorden og drakk kaffe i friluft før fotpleie.

Mine nystelte føtter var rede for en utflukt. Med stigende temperatur og sol fra nesten skyfri himmel, studerte jeg "Molde Fjernruter". Jeg kjøpte billett på TimEkspressen.  Til hvor? Nordover i fylket!

Turen gikk over den spenstige Gjemnessundbrua. Denne brua er en del av Krifast, fastlandsforbindelsen til Kristiansund. Forbindelsen består av en undersjøisk tunnel, en flytebru og en hengebru, samt veiforbindelser og en bomstasjon. De to bruene inngår i E39, kyststamveien fra Kristiansand til Trondheim. Riksvei 70 går gjennom Freifjordtunnelen, fra Kristiansund til Oppdal.

I totallengde var Gjemnessundbrua Norges lengste hengebru frem til Hardangerbrua ble åpnet i 2013. Askøybrua hadde lengst enkeltspenn. Brua er 1 257 meter lang, hovedspennet er 623 meter, og seilingshøyden er 43 meter. Brua har 21 spenn og er 108 meter høy.

Målet for denne utflukten var Kristiansund, eller Baillsund som byen også blir kalt.  Det sies at kristiansundernes kjærlighet til blandaball har gitt byen tilnavnet Baillsund. Den tiden jeg var mye i byen fikk jeg også smaken på kvitball og fiskball. Det finnes så mange typer ball og det er også mange forskjellige oppskrifter.

En vakker by jeg har besøkt kun et par ganger de siste 28 år.  Den eneste byen i verden som ligger i fire land? Hmm... Det vel riktig å si på fire land!

Den som har fulgt meg på bloggen og Facebook vet at jeg har fått en ny hobby de siste årene; shipspotting. Jeg har alltid likt meg ved havet og ombord i båter, men dette har blitt mye viktigere for meg de siste årene. Både havet og båter. Kristiansund er et eldorado for slike som deler min interesse for båter!

Jeg ruslet langs kaiene og luktet salt sjø...

Det er i slike omgivelser jeg trives best. Øivind Elgenes var med meg i hodet og jeg nynnet "I slækt med måsan" der jeg gikk langs kaiene i Baillsund.



Om du lyttet til sangen, så la du kanskje merke til "mens fishan-lukta blande sæ med lukt av sjø..."
Og lukta kommer fra Fishanbua på Storkaia.

Fish & chips har jeg ikke spist siden ungdomstiden. En gang overspiste og ble syk. Siden har jeg knapt nok tålt lukten av fisk, chips og eddik.

Imidlertid liker jeg godt sjømat, så min lunsj ble Skagensalat på Bryggekanten brasserie.
En innbydende og smakfull rett inntatt med en flott utsikt til havnebassenget.

Solen varmet godt og etter lunsj var det på tide å vandre "memory lane".

Kaibakken er omtrent den samme som før. Noen butikker har forsvunnet og nye kommet til. Jeg reiste ikke for å gå i butikker. Jeg reiser forresten ingen steder for å gå i butikker. Shopping er ikke min greie...

Steder jeg har vært så mange ganger. Noe er forandret og andre ting er som før. Et gjensyn med Tobakkshjørnet vekket gamle minner. Torghallen er revet og erstattet med en stor matvarebutikk. Klippfiskbutikken til Knut Garshol var et helt nytt bekjentskap. Han fører sunnmørske tradisjoner fra bestefar og oldefar videre.

Sundbåtkaia på Kirkelandet er nå mye vakrere enn den var i "min tid" i Kristiansund (70- og 80-tallet).

Og jeg tok selvfølgelig en rundtur med Sundbåten!  Og det kommer eget blogginnlegg om den turen.
Jeg kommer nok til å skrive flere innlegg om Baillsund, for dette er ikke alt som ble festet til minnebrikken!

Jeg vet det er flere av mine lesere som er fra Kristiansund, mange har vært der og noen vil kanskje dit.

Har du noen spesielle minner fra Baillbyen?  Fortell i en kommentar!

Moldivene

er navnet som ofte blir brukt om Moldeholmene. Med rette!

"Moldivene" er en perlerad av holmer, like ved Molde sentrum. På bildet under har Google laget panoramabilde av 3 bilder jeg tok fra utsiktspunktet Varden i fjor.

Den mest besøkte øya er Hjertøya.  

Hjertøya og Moldeholmene var eid av storgården Moldegård og hadde fast bosetting fra 1700-tallet og fram til 1950-åra på husmannsplassen på nordsida av bukta. I 1903 solgte Moldegård Moldeholmene til den norske stat, som igjen solgte til Molde kommune i 1938. 

I forrige uke bladde jeg gjennom noen gamle bilder og fant noen bilder fra sommeren 1954. Jeg var ca 4 år og vi ferierte hos mammas familie i Molde. Blant annet var det bilder fra en badetur til Hjertøya. Kan ikke huske noe fra denne eller andre turer til Hjertøya i barndommen, men det må ha vært et paradis for ei byjente. Jeg koser meg "høyt" over bakken på pappas føtter, bror og jeg venter spent å brus, etter bading har mammas tante pakket meg godt inn og ned i høyre hjørnet er min fine mamma.  Og ser dere; mamma sydame har sydd sommerkjoler til seg og meg i samme stoff? Som hun så ofte gjorde.

Siden 50-tallet har jeg vært på Hjertøya kun en gang og det var en kveldstur med båt på midten av 90-tallet. Bildene over fristet til et nytt besøk og sist fredag ble det kortreist tur på bloggdama i nydelig sommervær. Første båt går kl 12:00 fra Molde til Hjertøya. Jeg var på kaia tidlig og bra var det. For etterhvert kom det nemlig mye folk som ville over til øya. Classic Norway trafikkerer ruta med "Nordic Lady" (47 plasser) og prisen er kr 100 t/r.

Det sto igjen en del folk på kaia, men båten går kontinuerlig. Turen tar 7-8 minutt hver vei og det blir aldri lang ventetid. Jeg var heldig og fikk plass på flybridge. Deilig å kjenne frisk havluft og få vind i håret!

Det går raskt over fjorden og snart åpenbarer paradiset seg!

Båten legger til kai ved Fiskerimuseet.

Fiskerimuseet gir et innblikk i lokal kystkultur. Museet er bygd som et lite fiskevær med bolighus, rorbuer, trankokeri, mekanisk verksted og en stor samling av båter.

Det viser lokal kystkultur, arbeidsliv og levekår fra omkring 1850.

I 1948 ble det vedtatt å legge Romsdalsmuseets fiskeriavdeling til Hjertøya. På tross av fjordidyllen, var stedsvalget for et fiskerimuseum utvilsomt både godt og naturlig.  

Fiskerangen er et enkelt selskapslokale med maritimt preg. Huset er bygd av gammelt tømmer, og i forlengelsen er satt opp et nytt hus med moderne kjøkken. Fiskerangen er åpen og serverer havets delikatesser under MoldeJazz (tirsdag, torsdag, fredag og lørdag), samt 2. og 3.august.

  
Fiskerangen sett fra båten.

Fra ulike steder på Romsdalskysten ble hus tatt ned, fraktet dit og gjenreist i strandområdet. Fiskerimuseet kunne åpnes som en avdeling av Romsdalsmuseet i 1953.  Dette båtbyggeriet er flyttet fra Skåla til Hjertøya.

I dag er altså Hjertøya et naturvernområde, et friluftsområde med badeplasser og museum. Sammenlignet med de gamle fiskeværene på Romsdalskysten er Hjertøya en lun idyll i Moldefjorden.

Da jeg gikk av båten kom jeg i snakk med to damer på min egen alder, som heller ikke hadde vært på Hjertøya på mange år. De lurte på om jeg ville fotografere de og da ba jeg selvfølgelig om en gjenytelse. Ikke at jeg liker så godt å bli fotografert, men kjekt å ha dette minnet også.

Hjertøya er skogkledd, med gode strender og lune bukter. Her er god plass til lek og badeliv og turgåing.

På sletta foran det hvite huset ble bildene i 1954. Under bjørka som står foran huset. 

Satte meg på benken ved Påskhellstua, spiste medbragt lunsj og minnene strømmet på. En fin stund med gode tanker til/om de som har gått over i en annen dimensjon. Jeg tok ca 1 min video på denne sletta, men klarer dessverre ikke å laste den opp her på bloggen. Men jeg har den både på Facebook og i "minneboka", dvs harddisken.

Gårdshuset Påskhellstua ble flyttet fra Sandøya til Hjertøya sommeren 1977, men ble først åpnet for publikum i 1994. Bygningen er plassert inne i Hjertøybukta som en avslutning av museumsåmrådet mot vest.

På neset mot nordøst ligger husene på Hjertøyplassen, eid av Molde kommune. Her har vært husmannsplass under Moldegård fram til 1903 og skogvokterbolig fram til 1939 da Molde kommune kjøpte Molde-holmene av Staten. Etter den tid har Hjertøyplassen bl.a. vært bolig for kommunens oppsynsmann for holmene. Om somrene driver Hjertøyas Venner kafé her.

Hjertøyas venner gjør en kjempejobb for å bevare området og fikk i 2009 Kulturprisen i Molde. Hjertøyas venner har en egen blogg som du finner her.

I skråningen ovenfor Hjertøyplassen ligger Kurt Schwitters steinhytte. Ukjent navn for deg? Da skal du få en liten "historietime".  Jeg nevnte også Kurt Schwitters i innlegget mitt fra kulturhuset Plassen. Der er kaféen oppkalt etter ham.
 
Kurt Schwitters, som var en tysk multikunstner født i Hannover, begynte fra 1918 å arbeide med abstrakte motiv og uvanlige materialer. Schwitters hadde kontakt med dadaistmiljøet, men skapte sitt eget kunstbegrep MERZ. Han laget malerier, collager, skulpturer, dikt m.m. Fra 1929 begynte Kurt Schwitters å reise i Norge. Han hadde et kort opphold på Hjertøya for første gang i 1930. I 1932 kom han tilbake og leide da ei steinhytte. Hytta og Hjertøya ble fra da hans base i Norge, og utgangspunkt for reiser på Vestlandet. 

I 1937 forlot Schwitters Tyskland for godt, og bosatte seg på Lysaker ved Oslo. Han var på Hjertøya siste gang sommeren 1939. 

Schwitters kom gjerne til Hjertøya på senvinteren og tidlig vår. Han malte landskapsbilder og portretter for å tjene penger, men arbeidet også mye med moderne bilder – collager, materialbilder og skulptur. Her har jeg fotografert en faksimile av "Grosse Merzsäule". Historien om dette kunstverket kan du lese her.

Disse bildene henger i det gule huset på Hjertøyplassen, hvor Hjertøyas Venner har kafe.

Han laget også en installasjon, et ”MERZ-bygg” inne i  hytta si. Han fikk noen få gode venner i Molde, men fant ingen forståelse for sin kunst. Som tysker møtte han skepsis og måtte flere ganger i politiavhør i forbindelse med oppholdstillatelsen. Ved den tyske invasjonen flyktet Schwitters fra Oslo. Han forsøkte å komme seg til Hjertøya, men ble nektet av politiet. Etter vel to måneder på flukt reiste han fra Tromsø og over til Skottland. Etter en tid i interneringsleir ble han satt fri, og bosatte seg etter krigen i byen Ambleside i The Lake District, hvor han døde i 1948. (Kilde: Romsdalsmuseet)

Fra Hjertøyplassen vendte jeg nesten mot Molde og gikk ned i fjæresteinene, eller fjøresteinane som vi sier her.  En fantastisk utsikt mot byen og her ble jeg sittende en god stund å høre på bølgeskvulp. For bølgeskvulp var den eneste lyden jeg hørte! Et ungt par hadde slått opp telt, men de satt ved benken og leste. Noen seilbåter gikk forbi, uten motor. Stille... Kjenne lukten av tank og tare...

Dette var balsam for sjelen!

Dette var en drømmedag for meg! Over 30 grader i lufta og alle sanser på vidt gap. Heldige er de som har egen båt og kan ta turen hit når de ønsker.

Kunne du tenkt deg en tur på Hjertøya i sommer, har jeg tatt kopi av rutetider og program.

Etter en dag full av sanseopplevelser gikk turen til Molde sentrum igjen. Med plass på flybridge og utsikt mot Romsdalsalpene.

Jeg er glad for at jeg hadde mulighet til å reise til Hjertøya fredag. Det var lite folk på øya og jeg kunne nyte stillheten. I går var det mye folk skal man tro på lokalavisen og i dag har rutebåten fraktet hele 300 personer. I tillegg kommer det mange med privatbåter til Hjertøya.

Kortreist ferie er denne sommerens favoritt for bloggdama.
Har du vært på Hjertøya eller noen av de andre øyene i "Moldivene"?