26 november, 2013

Tanker i førjulstiden

De siste årene har jeg hatt mange tider rundt advent og julefeiringen. De som kjenner meg vet at jeg slettes ikke stresser med baking og nedvask til jul. Jeg har ikke feiret jul i eget hjem mer enn 2-3 ganger siden i 1997. Slik blir det også i år og derfor har jeg for lengst slettet disse husmoroppgavene fra "må-gjøre-listen" min for desember. Jeg reiser til mitt andre hjemland lørdag før jul og blir under andre himmelstrøk i 3 uker. Og jeg vet at savnet etter hvit jul, julepynt og julemat er totalt fraværende. Denne ferien kommer heller ikke til å koste meg "skjorta". Jeg er blant de heldige som får billig flyfrakt og privat husly.

Ettersom årene har gjort meg eldre, har jeg også fått en aversjon mot det kommersielle julehysteriet.  Tilbud her og der. Hvem ønsker seg det og det? Hvor får man kjøpt det eller det? Utsolgt! Løpe til neste butikk. Litt dyrere enn beregnet, men skitt au...  Puh... Mas, mas... Jeg blir utslitt bare ved tanken på julehandel!

Selv har jeg trappet ned på julehandelen de siste årene.  Ikke bare har "hvem-skal-få-listen" blitt kortere, men jeg er også blitt mer bevisst på hva jeg gir i gaver.  Dyre gaver sluttet jeg med for mange år siden. Jeg har bestandig vært av den oppfatning at det er oppmerksomheten som teller, ikke prisen på gaven. Vi lever i en del av verden som har overflod av det meste og jeg føler vi har et ansvar for å dele med de som ikke kan ta del i denne rikdommen.

Naturkatastrofen som rammet Filippinene i begynnelsen av november fikk meg til å tenke på hvordan vi forvalter rikdommen. Dette kommer veltende inn over oss når de fleste er opptatt med forberedelser til jul og kredittkortene går varm i butikkene. I disse ukene har flere TV-møter med Erlend Johannessen (Streetlight) rørt meg sterkt. (Bildet under fant jeg på nettsiden til rbk.no)



Søndag kveld hadde NRK1 "Dugnad for Filippinene". Bak denne dugnaden står organisasjonene Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Streetlight, Unicef og Redd Barna.  Da Anne Grete Preus sang "Fylt av min kjærlighet" tok jeg avgjørelsen;  dugnaden får min økonomiske støtte og jeg krymper min egen julegaveliste!  Du kan også støtte ved ringe 820 44 001 eller sende en SMS med kodeord «DUGNAD» til 2272 (kr 200). 


I flere år har jeg gitt julegaver som har gledet de som virkelig trenger det; gavekort til inntekt for Stiftelsen Casa Emanuel som Inger Harrington driver i Sao Paulo i Brasil. Også i år skal jeg besøke Inger på kjøpesenteret Moa i Ålesund for å støtte hennes arbeid. Hun forteller at forholdene for gatebarna i Brasil er tøffere enn noen gang tidligere. Om du ikke bor i Ålesundsområdet, kan du bruke konto nr 3910 15 64340 for å støtte hennes arbeid.  

I fjor arrangerte butikksenteret AMFI Moa lysfest for å hjelpe Inger. På Luciadagen solgte de fakler til inntekt for Casa Emanuel. For hvert tente lys ga butikksenteret 100 kroner, noe som resulterte i 840 tente lys og 84 000 kroner til gatebarna i Brasil! Et flott tiltak som jeg håper blir gjentatt i år. (Bildet under fant jeg på nettsiden til AMFI Moa.)


Mine tanker har de siste ukene vært viet det jeg nå har skrevet om. Og konklusjonen er klar; kun små barn får julegaver fra meg i år! Alle voksne har mer enn nok i skuffer og skap.  Jeg vet det er mange veldedige formål å støtte, men det er folket på Filippinene og Ingers gatebarn som får det beløpet jeg hadde tenkt å bruke på julegaver i år.

Hvilke tanker har du i en førjulstid?  Fortell!


5 kommentarer:

Synnøve. sa...

Så flott skrevet Randi.
Støtter street light eg fra før av. Nå trenger dem mere hjelp en noensinne.
Blir en jul uten gaver her og. Men vi skal kose oss uansett.
Klem Synnøve.

Unknown sa...

Så kjekt at det er flere som tener som meg, Synnøve! Og ja; kosen er ikke avhengig av gaver.

Unknown sa...

* tenker som meg, mente jeg selvfølgelig!

Anita Ness sa...

Så bra innlegg Randi! Jeg så Erlend på Skavlan på nrk.no på fredag, og ble veldig grepet.. har jo lest en del om han før, men den direkte reportasjen der var sterk.. Ëllers er jeg som deg veldig lite opptatt av julestria, og er så glad at endelig vi familien kan reise bort fra den og at den på GC i år..
Penger har jeg gitt til rehab i Italia og enkelte handicappa tiggere og gateartister her og der, og kan hende blir det til flere underveis, jeg regner med det..

Unknown sa...

Kom tilfeldigvis over bloggen din og ble sittende å lese:-) Fine tanker! Selv bor jeg i India, og er så enig så enig med deg. Rart å sitte her og se på nyheter fra gamlelandet avogtil!