Det stormer

på Mørekysten igjen!

Da er det vel lov til å drømme seg til lunere gater?  I varmere strøk...

Bildet ble tatt i Villajoyosa 17.10.13.  Jeg lurer på om det så slik ut i samme gaten for 100 år siden?
(Bortsett fra bilene og skiltet nederst i gaten.)

Drømmer du deg til andre himmelstrøk på denne tiden av året?

Spansk aften

i Casa Randi - det kan oppleves både titt og ofte. Men det er ikke ofte kvelden blir så spansk som i går. Det var vel omtrent bare det spanske flagget som manglet da jeg hadde klubb i går kveld. Jeg serverte tapas, rosévin og spansk musikk. Vi spiste, drakk og lyttet.  Joda, vi prata mye også!

Jeg var jo litt spent på reaksjonen til venninnene da de satt seg til bords. Ville de like det jeg serverte?
Det er jo ikke alle som er så spansk som meg da...

Her er menyen:

På bordet sto varme albondigas (spanske kjøttboller). Enkelte mener dette er for sterkt i smaken for norske ganer. Dátiles (dadler) pakket inn i serrano (spansk spekeskinke). De hadde fått en liten fres i steikoven og ble servert lun.  Huevos diablos ("djevelegg" - dvs fylte egg) ble moderert og servert uten tabasco. Tortilla (wraps på "nynorsk") hadde fått et tykt lag med Philadelphia smøreost med hvitløk, serranoskinke, ruccola og ristede solsikkefrø. Ensalada rusa er en type russisk salat som brukes mye på tapasbordet i Spania. Min russiske salat besto av poteter, gulrøtter, grønnerter, kokte egg, majones, olivenolje, hvitløk og tunfisk. Ensalada tricolor kommer fra fargene i det italiensk flagget og består av tomat, mozzarellaost og basilikum i olivenolje. Queso azul (blåmyggost) med klementin på toast var også på bordet, i tillegg til hjertesalat med melon (cantaloupe) og chorizo (spansk pølse). Pan grueso (grovbrød) og røstipotet, aioli, rømmedressing med basilicum og oliven hørte også med til måltidet.

Savner du noe fra havet i menyen?  Joda, jeg tenkte både på gambas al ajillo (hvitløksreker) og calamares a la romana (blekksprut). Og så mejillones (blåskjell) da, som jeg liker så godt! Men jeg måtte begrense meg! Dessuten ble det servert klippfiskgryte på forrige klubb og jeg synes det var greit med en annen vri denne gangen.  Kanskje serverer jeg frutas del mar (havets frukter) en annen gang?

Om måltidet falt i smak hos venninnene? De skrøt i alle fall av måltidet, så det tar jeg som et godt tegn. Jeg storkoset meg i alle fall, både i kjøkkenkroken og ved matbordet!

I et tidligere blogginnlegg har jeg skrevet om "Tapas - Spanias gave til verden".

Liker du tapas?

InTempo

InTempo er en skyskraper under oppføring i Benidorm i Spania. Den består av to tårn på 200 meter forent i en felles struktur. InTempo vil bli den femte høyeste bygningen i Spania. Bygningen har 47 etasjer (pluss fem tekniske og 3 kjellere) og vil inneholde 269 boliger.  Dette vil bli det høyeste boligtårnet i Europa. Tårnene vil bestå av to tvillingtårn som slås sammen i toppen. InTempo er en hyllest til ofrene for bombingen den 11. mars 2004 i Madrid.

I oktober var jeg en tur gjennom Benidorm og fikk tatt noen bilder av InTempo.

InTempo er et signalbygg, både for Benidorm og Spania.

Men det er ikke "gull" alt som glimrer. Utbygger Olga Urbana har store finansielle problem. Hun skylder banken €93 millioner. Arbeidet med InTempo startet i 2008 og nå er byggearbeidet stoppet. Det skrives og sies mangt om hvorfor arbeidet er stoppet.  Dagbladet hadde i august en artikkel om InTempo med stor overskrift; "Arkitektene hadde glemt å bygge heis da skyskraperen ble gjort 27 etasjer høyere." 

Dette er imidlertid ikke helt korrekt. Arkitekten Roberto Perez Guerras glemte ikke å bygge heis de siste 27 etasjene, men hadde ikke dimensjonert maskinrommene korrekt for heismotorene og trakk seg fra det videre arbeidet. Nå må det en stor ombygging til og dette koster selvfølgelig penger.  InTempo skulle være ferdig i 2012, men pr oktober 2013 er 94% av bygningsarbeidet er fullført.

Den spanske avisen El Pais mener InTempo er blitt et symbol på inkompetanse.

Det siste jeg har lest i spansk presse er at den saudiarabiske investorgruppen Al Dhowayan er på jakt etter en europeiske bankgarantist får å kjøpe skyskraperen In Tempo i Benidorm. Om du er interessert, kan du se mer av InTempo her.

Det gjenstår å se når In Tempo blir åpnet. 35% av leilighetene er solgt og det er utrolig med slike priser; fra € 3,5 mill for en studioleilighet til € 350 mill for de største leilighetene. Jeg kunne aldri tenkt meg å bo i en skyskraper, men jeg kunne jo heller ikke tenkt meg å bo i Benidorm. Kanskje noen av mine lesere husker tidligere blogginnlegg om Benidorm?


Oppdatering 04.02.14 - Aktuelt Spania:

Oppdatering 11.11.14:  
In Tempo-utbygger begjært konkurs.  Hva vil nå skje med overdådighetstårnet?

Oppdatering 26.05.15:
"Never-ending-story"...
In Tempo skal etterforskes, skriver SpaniaPosten.

Tanker i førjulstiden

De siste årene har jeg hatt mange tider rundt advent og julefeiringen. De som kjenner meg vet at jeg slettes ikke stresser med baking og nedvask til jul. Jeg har ikke feiret jul i eget hjem mer enn 2-3 ganger siden i 1997. Slik blir det også i år og derfor har jeg for lengst slettet disse husmoroppgavene fra "må-gjøre-listen" min for desember. Jeg reiser til mitt andre hjemland lørdag før jul og blir under andre himmelstrøk i 3 uker. Og jeg vet at savnet etter hvit jul, julepynt og julemat er totalt fraværende. Denne ferien kommer heller ikke til å koste meg "skjorta". Jeg er blant de heldige som får billig flyfrakt og privat husly.

Ettersom årene har gjort meg eldre, har jeg også fått en aversjon mot det kommersielle julehysteriet.  Tilbud her og der. Hvem ønsker seg det og det? Hvor får man kjøpt det eller det? Utsolgt! Løpe til neste butikk. Litt dyrere enn beregnet, men skitt au...  Puh... Mas, mas... Jeg blir utslitt bare ved tanken på julehandel!

Selv har jeg trappet ned på julehandelen de siste årene.  Ikke bare har "hvem-skal-få-listen" blitt kortere, men jeg er også blitt mer bevisst på hva jeg gir i gaver.  Dyre gaver sluttet jeg med for mange år siden. Jeg har bestandig vært av den oppfatning at det er oppmerksomheten som teller, ikke prisen på gaven. Vi lever i en del av verden som har overflod av det meste og jeg føler vi har et ansvar for å dele med de som ikke kan ta del i denne rikdommen.

Naturkatastrofen som rammet Filippinene i begynnelsen av november fikk meg til å tenke på hvordan vi forvalter rikdommen. Dette kommer veltende inn over oss når de fleste er opptatt med forberedelser til jul og kredittkortene går varm i butikkene. I disse ukene har flere TV-møter med Erlend Johannessen (Streetlight) rørt meg sterkt. (Bildet under fant jeg på nettsiden til rbk.no)

Søndag kveld hadde NRK1 "Dugnad for Filippinene". Bak denne dugnaden står organisasjonene Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Streetlight, Unicef og Redd Barna.  Da Anne Grete Preus sang "Fylt av min kjærlighet" tok jeg avgjørelsen;  dugnaden får min økonomiske støtte og jeg krymper min egen julegaveliste!  Du kan også støtte ved ringe 820 44 001 eller sende en SMS med kodeord «DUGNAD» til 2272 (kr 200). 

I flere år har jeg gitt julegaver som har gledet de som virkelig trenger det; gavekort til inntekt for Stiftelsen Casa Emanuel som Inger Harrington driver i Sao Paulo i Brasil. Også i år skal jeg besøke Inger på kjøpesenteret Moa i Ålesund for å støtte hennes arbeid. Hun forteller at forholdene for gatebarna i Brasil er tøffere enn noen gang tidligere. Om du ikke bor i Ålesundsområdet, kan du bruke konto nr 3910 15 64340 for å støtte hennes arbeid.  

I fjor arrangerte butikksenteret AMFI Moa lysfest for å hjelpe Inger. På Luciadagen solgte de fakler til inntekt for Casa Emanuel. For hvert tente lys ga butikksenteret 100 kroner, noe som resulterte i 840 tente lys og 84 000 kroner til gatebarna i Brasil! Et flott tiltak som jeg håper blir gjentatt i år. (Bildet under fant jeg på nettsiden til AMFI Moa.)

Mine tanker har de siste ukene vært viet det jeg nå har skrevet om. Og konklusjonen er klar; kun små barn får julegaver fra meg i år! Alle voksne har mer enn nok i skuffer og skap.  Jeg vet det er mange veldedige formål å støtte, men det er folket på Filippinene og Ingers gatebarn som får det beløpet jeg hadde tenkt å bruke på julegaver i år.

Hvilke tanker har du i en førjulstid?  Fortell!

Turistene på broen

skuer utover elveleiet Rio Amadorio. Et elveleie som har blitt til Parque Rio Amadorio.
Og bloggdama står til venstre med kamera i hånden.

Etter lang tids planlegging av et parkområde, startet arbeidet i oktober 2008. Dette var et samarbeid mellom kommunen og Miljøverndepartementet i Spania. Elveleiet har nå blitt til et 40.000 m² stort parkområde, som går fra jernbanebroen og ned til elveutløpet ved Middelhavet. Flere bygninger er revet og planter som ikke naturlig tilhørte området er fjernet.  Bildet under fra anleggsperioden har jeg lånt fra Digital Costa Blanca.

Det ble plantet 450 nye trær i parken, samt 4500 nye planter og busker. Små broer ble bygd over elven og med mange stier er dette blitt et rekreasjonsområde. Det er også bygd nye lekeplasser og trapper til flere utsiktspunkter. I september 2010 åpnet den nye parken. Jeg gikk flere turer her i september/oktober og nå ser det slik ut i Parque Rio Amadorio.

Mot jernbanebroen er dette utsikten

Å gå gjennom dette parkområdet er en nytelse som senker stressnivået. Om det er nødvendig...
Jeg kan ikke huske at jeg noengang har vært stresset i Villajoyosa!
Sildringen fra elven og ender som kvekker overdøver lyden av trafikken som går over broen.

Når det regner mye i fjellene, kan Rio Amadorio bli stor og går over sine bredder.
Jeg så store skader på veiene i parken.

Veien blir helt sikkert snart satt i stand igjen, for kommunen er flink med vedlikehold.  Selv med dagens økonomiske krisetilstander i Spania, er Villajoyosa kommune og innbyggerne flink til å holde byen ren og pen.  På en av mine turer i parken traff jeg på denne herren som støvsuget plassen for løv og barnåler.

Langs elveleier ligger mange bolighus. Både nye og gamle. Når man kommer opp fra sjøsiden ligger Casco Antiguo (gamlebyen) på høyre side

og på venstre side ligger Poble Nou (nybyen).  Også de nyere boligblokkene er fargerike.

Litt lenger opp i parken står fotomotivene i kø.
"Casas Colgantes" som disse husene kalles, eller "hengende hus" som jeg vil kalle husene på norsk.

Den romerske provinshovedstaden Allon (nå Villajoyosa) ble grunnlagt av keiser Vespasiano i år 74 etter Kristus. Hovedstaden Allon lå langs elvebredden og ved elveutløpet. Det er fra det gamle bynavnet Hotel Allon har tatt navnet fra. I området er det fortsatt arkeologiske utgravninger, med stadig nye funn. Det snakkes om at hele byhistorien må skrives på nytt etter disse funnene.

Fra nettsiden "Go to Alicante" har jeg sakset dette:
Det har vært bosetninger i Villajoyosaområdet siden bronsealderen, og arkeologene har slått fast at det en gang i tiden var en iberisk bosetning der gamlebyen ligger i dag. Grekerne og fønikerne har også vært i området, men det var først ved romernes ankomst at Villajoyosa skulle bli til en ordentlig by. Forskerne trodde lenge at sentrum i den romerske byen Allon, eller Alonis, lå i området hvor Plaza de la Generalitat og Calle Colón i gamlebyen. I de siste årene har det imidlertid blitt funnet rester etter den romerske byen ved utkanten av gamlebyen, noe som kan tyde på at sentrum av Allon, lå langs elvebredden og ved elveutløpet.

Over parken går broen med stor trafikk.  Dette er gjennomfartsåren i Villajoyosa.
Broen er opprinnelig en gammel romersk viadukt.

Broen sett fra andre siden.

La du merke til lampene på broen?  De er nok veldig gamle!
Eller så du kun på meg?  Jeg er også gammel...

På hver ende av broen står lampene på noen gedigne sokler.  Er sikker på at det er en historie bak de flotte lampene og de gedigne soklene, men jeg har ikke funnet ut av dette. Jeg har heller ikke funnet ut hva denne broen heter.  Regner med at det er Puente "ett-eller-annet".

Om noen kjenner navnet på broen og/eller historien bak lampene, skriv gjerne en kommentar!

Når vi først er på broen, må jeg vise dere ett av mine favorittbilder.  Her står jeg midt på broen og fotograferer. Husene som vender mot Parque Rio Amadorio hører til Carrer Frai Posidonio Major. Her, som over hele gamlebyen, er det mange ferieleiligheter. Både til salgs og til leie.

Jeg åpnet dette blogginnlegget med skyggebilde av turistene på broen og vil avslutte med et bilde av broen turistene sto på. Se hvor vakkert solen farger de romerske buene.

Er du i Villajoyosa eller omegn, anbefaler jeg en spasertur i den vakre Parque Rio Amadorio.
Jeg er imponert hva byen har fått til med en slunken kommunekasse.

Har du vært der allerede?  Fortell om din opplevelse i en kommentar.

Kong Vinter

har ankommet Casa Randi på Vestnes og takvinduene er dekket med snø.

Ute er det kaldt og glatt.  I går tok jeg nesten spagaten i vår flotte Kjøpmannsgate. Heldigvis gikk det bra og jeg slapp unna med en liten lyskestrekk.  Kjøpmannsgata er en del av den "Den trondhjemske postvei" og utenfor Vestnes Brygge er det lagt ned noen få glasserte røde fliser. Jeg var uheldig å trakke på en av disse flisene i går. De er livsfarlig nå slaps og snø dekker de! I dag var gaten heldigvis ryddet for mesteparten av slaps og snø. 

Selv om det etter mitt hode er guffent ute, så går jeg en rask tur hver dag. Og så koser jeg meg inne! Ser på bilder fra ferien som ble avsluttet for 1 måned siden. Det er vel lov til å drømme seg tilbake til denne palmelunden?

Så fredelig, så lunt ...

Jeg har heldigvis en flybillett liggende og reiser tilbake 21.desember. Selv om temperaturen ved juletider er en helt annen enn i oktober, så er den langt bedre enn her hjemme. Og en pause fra vinterlige Norge er alltid deilig!

Er det noen av mine lesere som skal feire jul under andre himmelstrøk?

Jeg har bakt...

... laks i dag. Bakt i persille og du verden hvor godt det smakte!

Oppskriften fant jeg i Sunnmørsposten for flere måneder siden og i dag var det på tide å teste ut noe nytt.  Synes det var litt spesielt at sopp var en av ingrediensene, men var åpen for nye smaker. Laks, tomater, sjampinjong, persille og gressløk var en vellykket kombinasjon.

Oppskrift (4 porsjoner):

700 g laksefilet, uten skinn og bein

1 bunt persille, frisk
5 stk  tomat
10 stk  sjampinjong 
0,5 dl  olje
   Dill, gressløk, salt og pepper 

 

• Skjær laksen i serveringsstykker.
• Dryss dill, salt og pepper over
• Vend stykkene i finhakket persille.
• Legg tomatskiver i en smurt ildfast form og fordel sjampinjongskivene jevnt over tomatene.
• Legg laksestykkene over grønnsakene og stek 15 minut på 175 grader.
• Smak til maisoljen med dill, salt, pepper og gressløk.
• Server laksen med kokte poteter og rømme.

Velbekomme!

Dine brev er som vin ...

eller "Tus cartas son un vino", som det lyder på spansk. Det er tittelen på et spansk dikt og et maleri.

Jeg falt pladask for et vakkert maleri da jeg var en tur til Altea i oktober. Ett eller annet rørte seg i hjertet mitt og tårene kom da jeg så maleriet på veggen. Jeg ble grepet av en spesiell følelse og aldeles betatt. Da jeg fikk tittelen på bildet ble følelsene sterkere. Etter at en prat med kunstneren Juan Ramón Durá var jeg ikke i tvil om at dette maleriet måtte bli meg hjem til Casa Randi.

 

Durá er en av mange kunstnere i Altea (Costa Blanca).  Jeg leste om ham i ukebladet Hjemmet sist februar og bestemte meg for å oppsøke kunstneren ved anledning.   

Durá er ikke vanskelig å finne, han holder nemlig til ved kirketrappen. Jeg var i Altea (også på kirkeplassen) både i april og mai, men anledningen bød seg ikke før nå i oktober.  Det var nok skjebnen som bestemte når jeg skulle innom denne kunstneren. Maleriet "mitt" var ikke ferdig tidligere...

Og hvilket hjertelig møte jeg fikk med kunstneren Durá. Han sto på sidelinjen og observerte min reaksjon da jeg oppdaget maleriet på veggen. Med stor iver fortalte han en historie rundt bildet. Jeg må innrømme at med hans dårlige engelsk og min dårlige spansk, samt min emosjonelle reaksjon, oppfattet jeg dessverre ikke så mye av historien han fortalte.

Jeg fikk imidlertid med meg såpass at jeg forsto at dette handlet om kjærlighet og savn. At tema for maleriet var hentet fra kjærlighetsdiktet "Tus cartas son un vino" og at diktet var skrevet av Miguel Hernández.  Kunstner Durá ga meg spesialpris på maleriet og jeg kunne selvfølgelig ikke forlate hans atelier uten å lage en tom plass på veggen.

Før jeg forlot ateleriet viste han meg stolt intervjuet som hadde stått i Hjemmet. For bladet har han selvfølgelig liggende i ateleriet, for det er mange nordmenn som kommer på besøk dit. Han fortalte også at han har besøkt Norge flere ganger og opptrådd med sang både i Oslo og på Geilo.

Hans malerier henger i mange norske hjem, både i Norge og i Spania. De fleste vil ha motiv med kirken i Altea, men det ville altså ikke jeg.  Ikke denne gangen...

Etter handelen skrev Durá en hilsen til meg på baksiden av maleriet.

Jeg tørket tårene i øyekroken...
Og fikk en god klem av kunstneren.
Durá sa at min reaksjon var det beste kompliment en kunstner kunne få.

Etter at jeg kom hjem til Norge har jeg blitt mer og mer glad i maleriet. Hvor jeg skal henge det her hjemme vet jeg ikke, for veggene mine er "full-booket". Og jeg har et overskuddslager med malerier og bilder. Men "Dine brev er som vin ..." ("Tus cartas son un vino") skal nok få sin plass i stua, bare jeg finner en passende ramme.

Er du i Altea, så må du ta en titt innom ateleriet til Juan Ramón Durá. Når du står på kirketrappa finner du ham i første bygning til høyre når du går ned trappene til Calle Major (Storgata) mot den gamle byporten. Han har alltid et maleri utenfor inngangsdøren og skiltet på veggen ser slik ut:

Og nå vil jeg fortelle litt mer om "Tus cartas son un vino".

Dette kjente spanske diktet er skrevet av Miguel Hernández (1910-1942). Han var født i Orihuela og døde i Alicante. Bildet under er fra den spanske nettsiden Materiales de Lengua y Literatura.

Hernández var en av 1900-tallets viktigste spanske forfattere og en av de ledende figurene i den spanske litteraturverden. Hernández vokste opp i enkle kår og var i sin ungdom gjeter. Hans litterære debut kom i 1933 med diktsamlingen Perito en lunas. I 1934 flyttet han til Madrid, hvor han ble kjent med den berømte chilenske dikteren Pablo Neruda.

Hernández deltok i den spanske borgerkrigen på republikansk side. Etter borgerkrigens slutt ble Hernández arrestert i 1939 og dømt til døden, en dom som senere ble omgjort til 30 års fengsel.
Miguel Hernández døde av tuberkulose i fengselet i 1942,  kun 31 år gammel.


Mange av hans dikt som ble skrevet i fangenskap, er fulle av smerte og lengsel etter kone og barn, ble utgitt posthumt under tittelen "Cancionero y romancero de ausencias" (1958). Miguel Hernández øvde sterk innflytelse på de nye spanske diktergenerasjoner som trådte frem i 1950-årene.
(Kilder: Wikipedia/Store norske leksikon)

Jeg har søkt på internett etter en engelsk eller norsk oversettelse av dette diktet, men det har jeg hittil ikke funnet. Jeg har funnet mye om Miguel Hernández på spansk, lite på norsk. Noe av det som jeg har funnet på norsk ble publisert i Aktuelt Spania i 2006. Jeg har lest meg til at "Tus cartas son un vino" ble skrevet da han satt i fengsel. Han lengtet etter sin kjære Josefina, som han hadde giftet seg med i mars i 1937. Og han lengtet etter sønnen Manuel Miguel, som var født like før borgerkrigen var over. Han sørget også over sønnen Manuel Ramón som døde i 1938, knappe året gammel.

Ingen av hans dikt er oversatt til norsk, men ei Ålesundsjente bosatt i Spania har hjulpet meg med en fri oversettelse av "mitt" dikt. Hun synes det var vanskelig, fordi mange av ordene har dobbel betydning. Oversettelsen hennes er mer eller mindre bokstavelig.  Miguel Hernández bruker mange metaforer.

Joan Manuel Serrat skrev melodi til diktet "Tus cartas son un vino" og i 1972 ga han ut et album med dikt av Hernández.  Serrat er en kjent spansk sanger, musiker og kompositør, som jeg oppdaget i den spanske musikkverden for mange år siden. Han ble valgt til å synge i Eurovision Song Contest i 1968 med "La-la-la". Han ville framføre sangen katalansk, men det likte ikke Francostyret. Dermed ble Massiel valgt til å synge og de eldste av mine lesere husker kanskje at den sangen vant.

Her er Joan Manuel Serrat med sangen om mitt maleri:



Min research etter hjemkomst har gjort meg mer glad i maleriet jeg kjøpte i Altea.  Det er slike opplevelser som gjør blogging så kjekt. Og ikke minst lærerikt. Jeg søker fakta om det jeg skal beskrive og lærer mye underveis. Blogging er en vidunderlig hobby!

Jeg håper at også du har hatt glede av dette blogginnlegget. Kanskje du også lærte noe?

Kunnskap er næring for sjelen, sa Platon. Og jeg er hjertens enig!

***

Oppdatering våren 2014:
Endelig har Josefina (maleriet av Durá) fått sin plass på veggen hjemme i Casa Randi. Med god hjelp av ekspertise fant jeg den perfekte rammen. 

Med noen endringer i stua fant jeg også den perfekte veggplassen.  To malerier fra Ålesund måtte vike plass og flyttes til en annen del av stuen. Nå har jeg samlet malerier fra Spania og de henger rett foran meg når jeg sitter i godstolen min. 

"Josefina" og et lite maleri med utsikt fra Altea mot Calpe, begge av Durá, spansk torg malt av min gode venn Hansy i Alcoraya (ved Alicante) og et lite maleri med motiv fra Villajoyosa av Serafin Santiago.

Oppdatering høsten 2014: Jeg har vært i Altea mange ganger i høst, men atelieret til Durá har vært stengt hver eneste gang jeg har passert. Har kunstneren pensjonert seg? Jeg vet dessverre ikke!

Har DU noengang opplevd at et kunstverk har gått rett i hjertet ditt? Fortell i en kommentar!

Graffiti

kan være så mangt.  Noen ganger er graffiti bare stygt og skjemmende, som på bildet under fra gatehjørnet Calle Colon/Calle Ibiza i Villajoyosa.

Graffiti-sjangeren Street Art er jeg derimot begeistret for. Og det fant jeg i Villajoyosa. På vei fra søstra til strandpromenaden; i Avinguda la Almadrava.  Herlig Street Art!

I Villajoyosa er det forresten mye malt reklame på veggene og det synes jeg er bedre enn nymotens reklameplakater. Jeg minnes barndommens Ålesund med mye reklame malt på husveggene.

I hovedgaten Calle Colon hadde slakteren siesta da jeg gikk forbi med kamera en dag. Så bra, tenkte jeg, da får jeg med sauen på "persianas metalicas" også. Slakter Paco har sansen for farger!

Til slutt tar jeg med reklame for et reisebyrå som holder til like ved dette veggmaleriet.

Og min konklusjon er; graffiti KAN være sjarmerende!  

Hva synes du?