Hvorfor drikker Jeppe?

Det skulle jeg prøve å finne svar på sist fredag. Sammen med gode klubbvenninner. Vi har holdt sammen i knappe 34 år, men de siste årene har vi ikke vært så flink til å finne på noe ekstra. Er det alderen som tynger? Hmm...

Fredag var vi imidlertid på Teatret Vårt (Regionteatret i Møre og Romsdal) og så en moderne utgave av Holbergs "Jeppe".  Komedien Jeppe på Bjerget, som er snart 300 år gammel, har for lengst blitt en klassiker som blir spilt om og om igjen på mange teaterscener. Dette er historien om den fattige og alkoholiserte bonden som plutselig en dag våkner opp i baronens seng,

Forestillingen ble vist i kulturhuset Plassen som ble åpnet 14.juli i år.  Plassen huser Moldejazz, Teatret Vårt, Molde Bibliotek, Kunstnersenteret Møre og Romsdal og Bjørnsonfestivalen. Her har de hele 5800 kvadratmeter bruksflate pluss store uteområder å boltre seg på.I fotomontasjen under er et bilde av Plassen som har jeg hentet fra Diario de arquitectura.

Jeg skal tilbake til Plassen i dagslys og ta flere bilder, både inne og ute.  Det vakre bygget fortjener et eget blogginnlegg!

Vi kom i god tid før forestillingen startet og tok et glass vin i Kafé Kurt.

Spente damer venter på Jeppe i en bortimot fullsatt sal. Storsalen Teatret Vårt er utstyrt med skyveamfi og får inntil 220 sitteplasser for teater, i meget gode seter. Amfiet skrår godt, så man ser godt fra alle sitteplasser. Salen har 350 sitteplasser eller 800 ståplasser for konserter.

Teatret Vårts oppsetningen av Jeppe har fått moderne språk og musikk i denne forestillingen. Regissør Gitte Siem har gjort en flott jobb. Scenen er enkel og bruken av rekvisitter er minimal.

I Teatret Vårts versjon er det like doser humor og alvor som presenteres. Innpakningen har noe burlesk over seg, den er rocka og samtidig enkel. Et 3-manns orkester og Jeppe rocker med moderne sanger. I et univers bygd opp av paller lever, bor og drikker Jeppe. I denne forestillingen er baronen blitt baronesse, og kroeieren Jakob Skomaker er blitt Fru Jakob Skomaker. Du kan se en videosnutt fra forestillingen her.

Bjørnar Lisether Teigens tolkning av Jeppe var fantastisk. Line Starheimsæter svinger pisken Mester Erik i rollen som Nille og Vivi Sunde har rollen som den noe komiske baronessen. Moldes egen skuespiller Gøril Haukebø (65) rocker scenen som Fru Jakob Skomaker.  Bildene i den første billedmontasjen er hentet fra siden til Teatret Vårt.

Vi satt på rad 9 (av 11) og hadde flott oversikt til hele scenen. Prøvde å ta noen bilder under forestillingen, men det er ikke så lett å fotografere uten blitz i en mørk sal.

Første bilde i montasjen er Nille som gir Jeppe en tordenpreken og pisker ham med "Mester Erik".  Nille sender Jeppe avgårde for å kjøpe såpe, men pengene bruker han i stedet på drikke hos Fru Jakob Skomaker. Baronessen, kammertjeneren og hans kone bestemmer seg for å gjøre et pek med Jeppe. Han blir full, våkner opp i baronessens seng og tror han har havnet i paradis. Han blir servert de lekreste retter og alskens drikke ved baronessens bord. På det siste bildet under er kammertjeneren og hans kone i full diskusjon med Jeppe.

Jeppe blir nok en gang skjenket full og båret ut på møkkadyngen utenfor vertshuset til Fru Jakob Skomaker igjen. Da han våkner er han helt overbevist om at han har vært i paradis. Men Nille tror ham ikke og vel hjemme får Jeppe pryl igjen. Så banker det tre menn på døren, de spør etter Jeppe og forklarer at han skal i retten. Han er anklaget for å ha utgitt seg som baronen og for å ha gjort innbrudd i hans hus. Jeppe blir dømt til døden med gift, han drikker ”giften”, og blir deretter hengt opp i galgen.

Da Jeppe våkner opp igjen, hengende i galgen, ligger Nille foran han, gråtende. Hun angrer på at hun har vært så slem mot han og skriker til sin Gud at han må sende Jeppe tilbake til livet igjen. Nille og Jeppe selv er overbevist om at han er et gjenferd, helt til ridefogden skjærer han ned og forklarer ham at han er høyst levende.


Baronessen gir Jeppe 4 riksdaler for "tort & svie" og da drar han selvfølgelig direkte til Fru Jakob Skomaker. Vel tilbake i vertshuset forteller Jeppe om sine opplevelser til drikkekameratene (som er orkesteret i denne forestillingen). Alle undrer seg, helt til de får vite om at det var baronessen, ridefogden og hans kone som lurte Jeppe.

Jeppes verden styres av maktsyke kvinnfolk; Nille, baronessen og Fru Jakob Skomaker.

Alle vet at Jeppe drikker og jeg spør ikke lenger om hvorfor!

Jeg ser stjerner...

Nei, jeg har ikke skadet hodet! Stjernene jeg ser er i kortene fra søndagsskolen.

Jeg tror det var mer vanlig å gå søndagsskole i min barndom enn det er nå. På 50-tallet i Ålesund var det mange søndagsskoler å velge i, men mamma og pappa tok meg med til Metodistkirken.  Hvorfor det ble Metodistkirken vet jeg faktisk ikke. Kanskje fordi eldre kusiner og fettere gikk der allerede?

Bildet under tok jeg i juni 2009 under en fotovandring i byparken.

Jeg har tatt vare på noen minner fra tiden i Metodistkirken.  De eldste "medlemskortene" er fra søndagsskoleåret 1954/1955 og 1955/1956. Som dere ser av stjernene var jeg en ivrig søndagsskolegjenger.

Metodistkirken var på søndagsskoletur til Vanberg (ovenfor Lerstadveien like ved Ratvikvatnet) tidlig på 50-tallet. Da var det buss fra sentrum og innover til Vanberg. Og etter det jeg husker var det alltid godvær i barndommens sommerdager.

Her sitter jeg på fanget til "Tante" Rakel Kvam. Alle barna på søndagsskolen kalte henne tante.

Et annet kjært minne er bursdagskortet jeg fikk fra Metodistkirken når jeg fylte 5 år.

Jeg fikk flotte kort for trofast fremmøte.

På juletrefesten i 1957 fikk jeg Det Nye Testamente i gave for flid og interesse i Metodistkirkens søndagsskole. Gullegode Tonny Larsen var "bestyrer" på søndagsskolen i min tid. En elskelig dame og farmor til den kjente polfareren Torry Larsen. Pastor Oddvar Klungreseth har også skrevet en hilsen i testamente jeg fikk.

Pastor Klungreseth fortalte bibelhistorie og viste oss levende på flanellografen.
(Jeg sitter i høyre kant med ryggen til fotografen, i stripet lusekofte.)

Gikk på søndagsskolen fra jeg var 4 til jeg var 12-13 år og minnes alle årene med stor glede.

Har du gått på søndagsskolen?  Fortell om dine minner!

Handel & vandel

I dag har jeg tenkt å skrive litt om handel og vandel i Tyrkia.

Hotellet vi bodde på, Villa Adora Beach, ligger sentralt til i forhold til stranden og bysentrum. Rett over gaten ligger hovedpostkontoret i Side og det var en stor fordel. Med minibank på utsiden av bygget og vekslingsskranke inne, var det ikke vanskelig å få tak i tyrkiske lira. Trygt med kort avstand fra veksling til safe på hotellrommet.

Med tyrkiske lira i lommeboken var det på tide å begi seg på byen. Blir det handel?



Det første jeg skulle kjøpe var sukkererstatning. Jeg synes all kaffe i utlandet bør søtes, men vanlig sukker bruker jeg ikke. Dermed gikk turen til et apotek. Etter å ha fortalt hva jeg skulle handle, haglet det med tilbud på varer som er reseptbelagt i Norge og ikke i Tyrkia.  I Spania kjøper jeg vanligvis både Strepsils og Voltaren Gel, men lageret hjemme er velholdt og jeg snøt dermed apoteket for handel.

De fleste apotek i Side reklamerte for Viagra og slettes ikke på en diskre måte.

Det var forresten ikke bare apotekene som reklamerte for Viagra, krydderbutikkene hadde faktisk te med denne ingrediensen. Bloggdama måtte bare le av denne reklamen!

Butikker var det masse av i Side, men utvalget var omtrent det samme overalt. Langs strandpromenaden lå butikkene tett på vei inn mot sentrum. Jeg har tidligere skrevet om "Turkiska Ullared".

Like i ved ligger "Maria's Butik".  Butikken selger klær og eies av en svensk dame. Med lange åpningstider og mange skandinaviske turister regner jeg med at både Ullared og Maria har bra salg gjennom sesongen.

Når solen står midt i mot butikkene blir det nok varmt inne. Strømmen er dyr i Tyrkia, så solskjerming foran butikkene er nok et bra alternativ til aircondition.

Nei, hva skuer mitt øye?  "Skopunkten" i Tyrkia?  Ja, veldig sannsynlig!

Disse fake varene og fake butikkene liker jeg ikke.  Jeg er ikke opptatt av merkevarer og synes at butikker med tyrkiske tok seg bedre ut.  Tyrkia produserer bomull og skinn selv. De burde heller reklamere mer for egenproduserte varer! Så lenge man kjøper piratkopier kan man f.eks. være med på å opprettholde barnearbeid. Hvem vet hvor disse varene kommer fra? Virksomheten har også vært koblet til internasjonalt terrorisme. Etisk byr denne handelen meg i mot. I enkelte land er det også straffbart å kjøpe piratkopier, bl.a. i Italia og Hellas.

I butikken jeg har avbildet under hadde et godt utvalg i tyrkiske varer. Her var det først og fremst krydder, men også tørket frukt, te, honning, nøtter, ost, dadler, turkish delight, oljer og såper. 

Jo nærmere vi kom den gamle bydelen, jo flere turistfeller dukket opp.
Og "jallabutikker" i på rekke og rad. Den under var litt mer spesiell enn de fleste. dukket opp.

"Glitter & glam" var det i alle fall nok av...


I hovedgaten er det kun butikker og ingen restauranter.  

Jalla, klær, gullsmed, skinn, jalla, klær, gullsmed, skinn...

Jeg opplevde selgerne i Side stort sett som veldig pågående, men enkelte hadde tydelig et veldig avslappet forhold til forbipasserende. De var mer opptatt av mobilen enn å kapre kunder! Se på disse tre:

Butikkene flommer over av piratkopier av alle slag.

Klær i alle størrelser, farger og fasonger

Noen av butikkene virker mer elegant, både i utseende og når man ser vareutvalget. 
Men også her var det flust med piratkopier. 

Jeg var ikke innom noen av disse butikkene. Sto helst midt i gaten og fotograferte inn i butikkene. Tidligere har jeg skrevet om "min" butikk. Der jeg handlet sko med en mann av de sjeldne. Bloggdama er nok bedre på fotografering enn på shopping!

For meg som har feriert så mye i vinlandet Spania, ble det spennende å prøve vin i Tyrkia. Allerede første feriedag gren jeg på nesen da rødvinsglasset kom på bordet. Jeg fikk samme følelsen som jeg opplevde i Hellas, husets rødvin smakte merkelig. En journalist fra Dagens Næringsliv beskriver de samme opplevelsene jeg hadde i Tyrkia; det er som en russisk rulett. Er man heldig eller uheldig? Jeg opplevde begge deler. På Golden Star hadde imidlertid de brukbar vin, men veldig små glass.

Den tyrkiske vintradisjonen er relativt ny. Årsaken til dette er at det ikke ble drukket vin i det osmanske riket. Det var først etter rikets fall i 1919, at Tyrkia begynte å produsere vin. I dag er Tyrkia en av verdens største vindrueprodusenter, men mesteparten av vindruene benyttes imidlertid til rosiner. Det er spesielt i den vestlige, nordlige og sentrale del av landet druene dyrkes.

Tyrkia har jo et utmerket kjøkken, så det er synd at de ikke har vin tilpasset maten.  La meg samtidig si at rosèvinen jeg fikk servert var "bankers", de fleste steder. På Restaurant Nergiz ved havnen fikk jeg servert nydelig rosèvin. Til og med i store og lekre glass! Dette var en stilig restaurant. Her koser bloggdama seg med et glass kjølig rosèvin og nyter utsikten til havnen.

Dette var mitt siste av mange innlegg fra ferien i slutten av september.
Jeg har skrevet om hotell og strand, restauranter og utflukt.
Konklusjonen er at jeg hadde en fin ferieuke, men Tyrkia er ikke øverst på min liste over feriemål.
Nå arkiverer jeg Side og Tyrkia.
Takker for følget og håper du har likt bloggreisen sammen med meg!

Antikk

Nei, det er ikke den antikke bloggdama som skal omtales i dette blogginnlegget!  Det er den antikke delen av Side i Tyrkia jeg vil skrive om.  Rettere sagt; om gamlebyen som ligger på en liten halvøy mellom østre og vestre strand. Jeg har tidligere skrevet om bymur og tempel i Side.

Den naturlige havnen var ideell for små fartøy og den geografiske beliggenheten gjorde Side til en av de viktigste byene og handelsstedene i Pamfylia. Det finnes lite informasjon om Side da byen lå under lydisk og persisk styre, men det faktum at Side stemplet sine egne mynter mens persene styrte viser at byen var et viktig sentrum. Alexander den store tok i 333 f.Kr kontroll over Side uten problemer, og dette ble starten på den greske innflytelsen vi i dag kan se spor etter i Side.

Innbyggerne lot pirater selge slavene de tok på markedet i Side og dette gav byen mye rikdom. Den romerske forfatteren Stratonicus ble en gang spurt om hvem som var de største skurkene i hele verden. Svaret hans var: "I Pamfylia: folket i Faselis. I hele verden: mennene i Side!"

Etterhvert tok romerne kontrollen i området, men Side beholdt sin viktige stilling som handelssenter frem til det 4. århundre da romerrikets fall også markerte begynnelsen på byens tilbakegang.

Her står jeg på den store åpne plassen ved havnen, som en gang var et senter i Pamfylia.

På vei inn til gamlebyen så vi en mix av nytt og gammelt. 
Restaurantene ligger tett i tett og på reden ligger en utfluktsbåt med turister.


Den gamle bydelen består stort sett av gamle hus i ottomansk stil, bygget av stein og med treterrasser hengende på utsiden. Her var også mange nye hus, bygd i gammel stil.

I det gamle sentrum av Side er det livlig både på dagen og om kvelden.
Brosteinsbelagte gater med "turistbutikker" og restauranter på begge sider.

Det tyrkiske flagget vaier overalt.

På et gatehjørne ligger en typisk turistbutikk. 
Med bymur og minaret ser vi at gammelt og nytt møtes.

I parken nede ved havnen satt en eldre herre og pusset sko.
Jeg kunne ikke se noen stol til kundene.
Var dette et spill for galleriet eller leverer folk inn sko for pussing her?
Ikke vet jeg!

Jeg kan tenke meg at de skyggefulle stedene i parken er behagelig når solen er på sitt varmeste.

I havnen var det filminnspilling av et eller annet slag.
Tyrkiske kvinner og menn i fargerike folkedrakter stilte villig opp til fotografering.

Ved havnen fører promenaden oss til Apollontemplet.
Her ligger også restaurantene tett i tett.

Lange skygger ved starten av hovedgaten i gamlebyen.

Vi gikk hovedgaten tilbake til hotellet.
Til tider var det en øvelse i slalåm for å unngå alle selgerne som ville kapre kunder.


Gågater skal vel egentlig være bilfri, men her snirklet bilene seg til og fra i folkemengden.

Jeg hadde likt meg mye bedre i gamlebyen om jeg hadde fått gå i fred for butikk- og restauranteiere.
Men det er bare å innse at dette er en del av kulturen. Selv om jeg blir både stressa og provosert, prøver jeg å takke høflig nei.

Hvordan reagerer du nå selgere blir for pågående?

Shoppingdag

i Side, Tyrkia. En utflukt arrangert av VING.  Jeg fortsetter med blogginnlegg fra ferien i september. Blir dere med på utflukten?

Bloggdama, som ikke liker shopping, meldte seg faktisk på denne utflukten. Kanskje ikke mest for å handle, men for å se meg litt rundt på en enkel måte. Og kanskje lære litt om landet, folket og kulturen.

Dette var en halvdagstur og jeg ble hentet i buss på hotellet ved 2-tiden. Guiden var tyrkisk og snakket bra engelsk. Han er student og formidlet på en utmerket måte om hjemlandet, på godt og vondt. I minibussen hadde VING samlet norske, danske og svenske gjester.

Han fortalte om Tyrkia og religion i det vi passerte den store moskeen i Side.
Tyrkia har siden 1923 vært sekulær, dvs uten statsreligion.  Vel 99 % av befolkningen er muslimer og islam er en stadig viktigere faktor i samfunnslivet. Sunni-muslimer utgjør flertallet, men det finnes også sjia-muslimer. Etter folkemordet på armenerne i 1915 og deportasjonen av den greske befolkningen i 1923, utgjør de kristne nå bare 0,2 % av innbyggerne.

Guiden fortalte mye om veiutbygging og trafikkultur. Eller manglende trafikkultur. En trafikkultur som i alle fall er helt annerledes enn det vi er vant med i Norge. Det finnes f.eks. ingen høyre vikepliktsregel i rundkjøringer. Hvis man er i rundkjøringen må man vike for den som kommer inn i rundkjøringen.  Jeg så at merking av feltene på veiene var sjelden og flere ganger var det både 3 og 4 biler ved siden av hverandre på 2-felts vei. Tror ikke jeg ville kjørt leiebil her, da ville jeg i så fall hatt med en lokalkjent og stødig sjåfør i dette landet! Det finnes moderne kamerasystemer på de fleste steder der trafikken er tett og disse kameraene fanger opp de som kjører på rødt eller har for høy fart. På veiene er det også utstrakt bruk av tidsinnstilte trafikklys. Dette er fra et lyskryss i Side.

Første stopp på utflukten var Side leder.

Denne skinnbutikken har ca 20.000 artikler fordelt på 3 etasjer.  Først ble vi invitert på mannekengoppvisning i kjelleren hvor flere produkter ble vist.  Deretter kunne vi gå fritt rundt i bygningen og titte på hva de hadde.  Jeg tok heisen til toppetasjen, men ble fort ferdig der. Dette var etasjen for pels og det passer ikke denne dama.

Jeg gikk en etasje ned. Der var det sko i alle farger og varianter. Heller ikke her fant jeg noe som falt i smak, verken prismessig eller hva modeller angår.

Ned en trapp til og der kom jeg til mitt eldorado; vesker og lommebøker!
I alle farger og varianter.

Nå er jeg bortskjemt med godt utvalg og billige vesker på Gran Canaria, så jeg er kanskje kresen.
Det er klart at prisene på disse skinnveskene på Side Leder er gunstige, men jeg fikk ikke noe "click" for noen av skinnveskene i disse hyllene.

Heller ikke blant småveskene falt jeg for noe

Etter å ha brukt lang tid i denne etasjen, fant jeg endelig vesken jeg kunne tenkt meg:
Den sorte ville passe perfekt som arbeidsveske!

Uheldigvis passet ikke prislappen; SEK 3.280. Ja, flere vesker var faktisk priset i svenske kroner. I tillegg til Euro og tyrkiske lira. Favoritten kostet altså rundt NOK 2.820. Det får da være måte på!  Så dyr veske trenger ikke jeg og så spesiell var den heller ikke.

Samme kveld fant jeg en veske i nabolaget til hotellet og den kostet meg TRY 53. Ikke i flott skinn, men en veske til NOK 170 passer meg perfekt. Jeg elsker å skifte vesker og da kan de gjerne være billige. Denne likte jeg både fasong og farge på.

Jeg avsluttet "søket" på Side Leder i etasjen under. Der det var jakker og kåper i skinn. Kunne tenkt meg en jakke i mykt silkeskinn, men fant ikke farge og fasong som passet. Her er et lite utvalg fra avdelingen med jakker.

Jeg ble tidlig ferdig i skinnhuset. Gikk ut for å nyte solen og vente på resten av følget i utfluktsbussen.

Vi skulle videre til gullsmedhuset, eller rettere sagt diamanthuset.  Cadaro Side Jewellery er navnet.
Et gigantisk (og monumentalistisk) palass. Hele 2 etasjer var fylt med gull (både hvitt og gult) og diamanter. Masse diamanter. Men også smaragder, safirer, rubiner og perler. Smykker og klokker. For en overflodsverden vi lever i. Nesten kvalmende å se, både byggverket og innholdet.

I kjelleren satt 2 juvelerer i arbeid, men med nesten 5 meters avstand og glassvegg i mellom oss, var det ikke mulig å se hvordan de arbeidet.  Et spill for galleriet? Jeg har tidligere vært på diamantsliperi i Amsterdam og der fikk vi virkelig se hvordan de arbeidet med smykkesteinene. Der sto vi knappe 50 cm fra de som slipte diamanter. Der var det også glass i mellom arbeidere og besøkende, men i Amsterdam fikk vi virkelig se hvordan de jobbet. Både i Amsterdam og i Side var fotografering forbudt og det er forståelig. Du kan se video fra Cadaro Side Jewelly her. Jeg fikk et kort når jeg forlot bygningen. Tror ikke jeg skal tilbake, men disse kortene gir de vel til alle som besøker bygningen.

Hos Cadaro var det ikke faste priser og jeg så kunder satt ved "forhandlingsbordet" med selgere. Prismessig aner jeg ikke hvor smykkene hos Cadaro lå, men tror nok stedet passer best for nyrike russere.

Også her gikk jeg ut for å vente på resten av følget skulle bli ferdig.  Det var flere i følget som handlet på Cadaro, så det ble litt ventetid. Men jeg fant meg en herlig plass i skyggen.

Vi dro videre til Manavgat og vi lærte stadig mer om Tyrkia. Vi satt som skoleelever i bussen og læreren (guiden) var super. Han hadde virkelig gjort hjemmeleksa!

Manavgat har ca 84.000 innbyggere og er et viktig senter for området.  Her bor de fleste som arbeider i turistnæringen i Side. Manavgat ligger ved den fruktbare sletten mellom Taurusfjellene og Middelhavet. Mye frukt og grønnsaker blir dyrket her, samt sesam og bomull. Byen er også omgitt av drivhus hvor vakre blomster blir dyrket fram for eksport.

Området er kjent for mange jordskjelv og i Manavgat er det registrert 5 jordskjelv det siste året, det kraftigste på 5,3.  Husene i sentrum var merket av jordskjelven. Det blir stadig pusset og flikket på murhusene.

Nesten hvert eneste kvartal i Manavgat har en moské og det begrunnes med at det ikke skal bli for langt å gå til bønnen.  Alle moskéene har forskjellig utseende og dette var praktfulle byggverk. Jeg fikk tatt bilde gjennom bussvinduet av en moské i utkanten av sentrum.

Den største moskéen i Manavgat fikk jeg derimot ikke tatt noe bra bilde av og har derfor "lånt" nedenstående bilde fra Wikipedia.  Denne moskéen er den største i hele Antalya-regionen. Minaretene er hele 60 meter høye, det er plass til over 4.000 mennesker inne i moskéen. Den er åpen for besøkende og turister som vil ta en titt inne i dette storslåtte byggverket. Jeg kunne godt tenkt meg en tur inn, men bussen måtte haste videre.

Etter 15 km på landeveien, gjennom skog og jordbruksstrøk langs Manavgatelven, kom vi fram til Dickman Textil Basar.  Vi ble fortalt at dette skulle være et eldorado av tekstiler. God kvalitet og rimelige priser.

Tyrkia er kjent for sin bomullsproduksjon og gledet jeg meg til å besøke dette fabrikkutsalget. Ved inngangen fikk vi utdelt hver vår Ikea (!) handlebag, som vi gjerne måtte fylle. Her var det klær, håndklær, sengetøy, sengetepper og litt forskjellige gaveartikler. Faste priser og alt var priset i Euro. Takk og lov, da slipper jeg å prute!

Dickman Textil Basar ble nok en skuffelse for min del. Sengetøy og håndduker var i bra kvalitet og til en rimelig pris, men skapene er full av denslags hjemme. Mesteparten av dameklærne (kjole/tunika) var i kunstfiber og umoderne etter min smak. Godt utvalg i "grilldresser"! Jeg snakket med noen i reisefølget som hadde handlet masse klær til barnebarna her på Dickman. Halve lokalet var barneklær og der var jeg ikke innom. T-skjorter og shortser (dame/herre/barn) var i behagelig bomull. Det eneste jeg kom ut fra Dickman med var en shorts til €18, myk bomull og perfekt passform.

Vi skulle også innom Norden Optik.  Tyrkiske optikere er kjent for god kvalitet og briller/solbriller koster rundt halvparten i forhold til Skandinavia. Dessverre var medturistene så ivrig å shoppe på Dickman Textil, at vi ble forsinket og rakk ikke å stoppe hos optikeren.

Shoppingmessig var denne utflukten en skuffelse for meg, men du verden hvor mye jeg lærte om Tyrkia og folket av den unge guiden! Utflukten er gratis og blir sponset av de butikkene som besøkes. Så om du vil ha litt forandring en ettermiddag, så dra gjerne på denne utflukten.

Bruker du å ta utflukter med reisearrangøren når du er på chartertur?