02 mai, 2014

Hva hjelper det med rikdom i lommene, hvis man har fattigdom i hodet?

Sitatet er fra en bok jeg nettopp har lest; "Når solen går ned over Gran Canaria".
En roman om rusmiljøet på øya.

Det er den Kristin Hage som har gitt ut romanen som handler om rusmiddelmiljøet blant turister og fastboende i Puerto Rico og Arguineguin. Kristin Hage (født 1976 i Oslo) er utdannet jurist og har bodd mange år på Gran Canaria hvor hun har jobbet som juridisk rådgiver. Under sitt opphold ble hun svært godt kjent med den kanariske kulturen og lokalbefolkningen. Ideen og inspirasjonen til å skrive denne boken fikk hun av hovedpersonen Leo.


Forlaget skriver:

Boken tar oss med til sørkysten av ferieparadiset Gran Canaria, nærmere bestemt Arguineguin og Puerto Rico, og handler om unggutten Leo. Intelligent og ressurssterk har han alle forutsetninger for å komme seg opp og fram i livet. En feilvurdering gjør at han en dag befinner seg midt inne i en mørk underverden med narkotika og prostitusjon. Det viser seg at dette er en verden full av skandinaviske og britiske turister, og lokalbefolkning fra alle samfunnsklasser. Fristet av raske penger og et liv i luksus tar Leo skjebnesvangre valg som fører til et destruktivt liv med løgner, kynisme, forfølgelse, trusler og angst. Det kan bare gå en vei og Leo ender til slutt i fengsel. Miljøet i fengselet er knallhardt med vold, trusler, narkotika og knivstikking. Livet er helsvart. Leo har imidlertid englevakt og hans reddende engel er norske Maria. Maria tenner et håp og en sterk kjærlighet utvikler seg mellom dem. Sammen flykter de fra Spania på jakt etter et nytt godt og trygt liv.

Hva hjelper det med rikdom i lommene, hvis man har fattigdom i hodet?


I mars skrev Canariajournalen om denne boken og om at stadig flere nordmenn som får rusrelaterte problem i den del av verden som kalles "syden". 

Jeg har selv vært vitne til dette problemet gjennom utallige besøk på Kanariøyene. Etter min mening, er problemet mest synlig på Gran Canaria. Første gang jeg ferierte i Puerto Rico var sommeren 1987. Må innrømme at jeg den første ferien i Puerto Rico ikke helt forsto hvor den søt eimen på enkelte barer kom fra. Ukjent som jeg var med narkotika, trodde det var en type spansk tobakk som luktet søtt. Naiv som jeg var på dette området, kjøpte jeg faktisk ekstra langt sigarettpapir og tok med hjem til Norge. Jeg visste vel ikke at dette sigarettpapiret ble brukt til narkotika!

Gjennom årene har jeg mange ganger blitt tilbudt narkotika på utestedene i Puerto Rico, både hasj og kokain. Helt åpenlyst! Jeg har takket høflig nei og har vel egentlig aldri blitt "plaget" av selgere. Uansett; jeg synes det var trist å bli vitne til et stadig voksende rusmiljø. En venn bosatt i Las Palmas fortalte bl.a. om en flyvertinne som smuglet narkotika fra Sør-Amerika til hans kreftsyke sønn gjennom flere år på 90-tallet. Til medisinsk bruk, som han sa. Min venn snakket åpent om denne smuglingen og fortalte at narkotikatrafikken fra Sør-Amerika var stor, både til Kanariøyene (transit) og til fastlandet i Spania.

Jeg har sett fastboende og turister slite med rusmidler. Når jeg leser det "Leo" forteller, så forklarer kanskje dette hvorfor noen bekjente har forsvunnet fra Puerto Rico og ingen vet hvor de har blitt av. Skremmende! Jeg vet at rusmidler fortsatt florerer i Puerto Rico, dog kanskje ikke så åpenlyst som på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet. Eller? Jeg vet faktisk ikke... De siste 8-10 årene har jeg nemlig ikke vært så mye i Puerto Rico på kveldstid. Og de gangene jeg har vært der, har jeg stort sett vært på spisesteder. Der er det klokke- og solbrilleselgere som opererer. Plagsomt nok, men heldigvis ikke skadelig!

Tenk om denne boken kunne brukes i forebyggende rusarbeid?



Oppdatering:
25 minutt etter at jeg publiserte dette innlegget, skriver Dagbladet om rusproblemet på Gran Canaria. Jeg blir veldig trist til sinns når jeg leser slike nyheter. Diakon Peder Nedrelid ved Sjømannskirken på Gran Canaria er intervjuet. Sitat: "De fryser aldri ihjel her, og rusen er billigere. Ett gram hasj er mye billigere enn vaffel og kaffe i kirka. Alle tenkelige illegale stoffer finner du her, og det koster nesten ingen ting, sier Nedrelid."  Peder er en ungdomsvenn av meg, fra den tiden vi begge var med i NGU (Norges Godtemplar Ungdomsforbund). Du kan lese artikkelen i Dagbladet her.

I kveld har jeg hatt elektronisk kontakt med Peder og han fortalte at han hadde omtalt boka i kirkebladet "La Gaviota":


Jeg anbefaler også denne boken!


4 kommentarer:

spaniasol sa...

Skremmende! Dette er faktisk noe jeg ikke har kjennskap til i min del av Spania - på bred basis. Jeg vet om enkelttilfeller, men vandrer ikke i miljøer der det er naturlig å bruke narkotika, tror jeg da.... Sånt vet man kanskje ikke helt - vi er aldri på fester sammen med folk vi ikke kjenner. Sjelden på fest i det hele tatt. Hyggeligere med små sammenkomster.

Randi Melsæter Pedersen sa...

Det er nettopp det som er så skremmende med denne type rusmiddel; mange bruker kokain og er ellers "velfungerende" i samfunnet. Med jobb, familie og venner.

Anbefaler å lese denne boken!

Anita Ness sa...

Leste i Canarijournalen da jeg var de rnede i desember at det var et økende porblem.. Kan hende har det med økt arbeidsledighet å gjøre. Samt at GC er transittland for fopet, som kommer inn fra Afrika og i skjulte bukter på øya… Bra du skrievr om dette Randi.:)

Yvonne sa...

Jag kollade om den fanns på svenska, men inte än i alla fall. Klarar inte att läsa någon längre norsk text, men den är säkert läsvärd!