Høyt oppe og lavt nede...

Slik har livet mitt vært de siste ukene.
Mer som en mental berg- og dalbane.
Da er det fint å ha noe vakkert å se på.
Blant annet blomster fra klubbvenninner og deres menn.

Operasjonen forrige onsdag forløp uten komplikasjoner.
Svulsten var større enn først antatt og legen forberedte meg på 6 mnd med cellegift.
Den endelige beskjeden får jeg i morgen.
Da har patologene gjort arbeidet sitt.
*
Torsdag etter operasjonen var jeg i kjempeform.
Bortsett fra veldig ømt mageparti,
kjentes det ikke ut som om jeg hadde vært gjennom en stor operasjon.
Jeg var neddopet, men forundret over at jeg ikke kjente mer.
Det eneste jeg mislikte var "smykket" på halsen.
Vet at denne pynten var høyst nødvendig, men unngikk å se meg selv i speilet.
(Alle bilder fra sjukehuset er med mobilkamera.)

Jeg hadde vindusplass på rommet og utsikten fra sengen var upåklagelig.
Utsikt til fjord og fjell.
Og hjem til Vestnes.

"Smellet" kom fredag morgen da epidural smertepumpen stoppet.
Ble sendt rett inn i et smertehelvete jeg aldri har kjent makan til.
Jeg lå hjelpeløs i sengen det neste døgnet.
Oppkast og til dels store smerter var nesten uutholdelig.
Lå på rygg og kunne knapt bevege meg.
Orket ikke en gang snu på hodet for å se ut vinduet.
Heldigvis pyntet en herlig bukett opp nattbordet.
En hilsen fra arbeidsgiver.

Og på veggen studerte jeg Ona fyr.
Dit vil jeg tilbake!
Om ikke i år, så til neste år.

Lørdag ettermiddag var jeg bedre og fikk hjelp til å komme meg ut av sengen.
Ufattelig trist å være så hjelpeløs.
Jeg synes sykepleierne sprang nok, så jeg ville helst ikke mase.
Kan Helse Møre og Romsdal virkelig mene at det er forsvarlig med
25 pasienter og kun 2 på nattevakt?  Jeg synes ikke det!
De som jobber på avdelingen er noen engler og jeg fikk den hjelp jeg trengte.
Det var deilig å forlate sengen igjen.

Molde Sjukehus er, som jeg skrev 18.juni, gammelt og umoderne.
Avdelingen jeg lå på har 25 senger, fordelt på 4-, 2- og 1-mannsrom.
Vask på rommet, på gangen er det 2 bad med toalett og et enkelt toalett.
Ikke mye privatliv på dette "hotellet" nei!

Lørdag kveld og hele søndag brukte jeg flittig prekestolen på gangen.
Dette gjorde godt for systemet.
Jeg var jo veldig spent på om "rørleggerne" hadde funnet rett type "skjøtemuffe".
Tross alt er det tatt vekk en del av tarmen og den er blitt skjøtet.
Matlysten kom litt etter litt og søndag smakte det godt med kokt laks.
Selv om jeg savnet agurksalat og egentlig hater papptallerkener.
Alle måltid ble servert på papp og plast, men det var heldigvis stålbestikk.

Min oppgave som "havnefogd" ble vanskjøttet under sykehusoppholdet.
Ferger, hurtigruter og cruisebåter passerte, uten at jeg fikk med meg navnene.
I etterkant har jeg funnet ut navnet på cruiseskipet som passerte søndag.
Det er Athena med 650 passasjerer.
På vei til Åndalsnes og så videre sørover.

Søndag ville legen sende meg hjem, men jeg satte meg på bakbeina.
Jeg var langt fra oppegående og mente det var uforsvarlig å sende meg hjem til en tom leilighet.
Heldigvis fikk jeg gjennomslag for mine argument og fikk være på sykehuset til mandag.
Søndag ettermiddag fikk jeg av meg "smykket" på halsen.
Følte meg mye friskere når jeg så meg i speilet uten pynten.
Det hjalp også godt å få av seg sykehuspysjamasen og på med egne klær.
Om kvelden fikk jeg besøk av sjefen min og en god venninne.
Deilig å få snakke med noen som ikke var syk.
*
Mandag var det en arrogant assistentlege som hadde legevisitten.
Da opplevde jeg en skremmende holdning fra Helse-Norge!
Han ville ikke gi meg rekvisisjon til drosje, men sende meg hjem med buss!
Hvordan mente han at det skulle gå for seg?
Jeg som hadde gått med prekestol inntil mandag morgen...
Skulle JEG ta bussen?
Hva med bagasjen? Jeg hadde jo fått klar beskjed om ikke å løfte.
Etter noen telefoner ordnet det seg for meg.
Yngste sønn hentet meg og jeg kom trygt hjem.
Gjett om det var godt å komme hjem til seg selv?
Til en solfylt veranda.

En venninne kom på besøk og vi fikk oss en god prat.
Hun hadde med blomster.
Nydelige lilla roser.

Mandag, tirsdag og onsdag var riktig gode dager for meg.
Onsdag fikk jeg besøk av en kusine.
Hun hadde tatt med lunsj, hjemmebakt kake og blomster.
Vi fikk noen herlige timer sammen på verandaen.

Hun hadde også med seg blomster.
Peoner, som minnet oss om bestemors hage i barndommen vår.

Siden torsdag har jeg ikke vært helt "i strøket".
Kanskje jeg ikke har vært flink nok til å ta smertestillende?
Jeg sover forholdsvis bra om natten, men savner å få ligge på siden.
Operasjonssåret smerter, så det er best å ligge på ryggen.
Punktet etter epiduralen er fortsatt ømt.
Tranbærsaft hjelper til med å holde urinveisinfeksjonen i sjakk.
Jeg drikker utrolig mye i løpet av døgnet.
Matlysten er ikke noe å skryte av, men jeg prøver å få i meg noe.
Heldigvis har jeg gode venner som tar godt vare på meg.
Stikker innom, handler for meg, kjører meg, støvsuger, friserer meg...
Hva skulle jeg gjort uten gode venner nå?
Jeg deler så gjerne disse blomstene med de!

I morgen skal jeg på Molde Sjukehus igjen.
For kontroll, ta stingene og for å få "dommen".
Er veldig spent.
Og gruer meg.
Heldigvis blir en nær venninne med meg som god støtte.
Fra verandaen min ser jeg rett over fjorden til sjukehuset (midt i bildet).

Dette var ukens "helserapport".
Jeg kommer med nytt blogginnlegg når jeg føler for det.