Endelig har jeg fått en forklaring på noe jeg har slitt med etter
operasjonen i 2012. Rettere sagt; det jeg har slitt med siden jeg ble friskmeldt etter 5 måneders rekonvalesens i 2012. Det som har gitt meg så mange urolige tanker.
Tanker som har skremt meg. Det har vært så altfor mange hvorfor...
- Hvorfor husker jeg ikke hvordan jeg skal utføre jobben min?
- Hvorfor oppleves enkle arbeidsoppgaver som uoverkommelig?
- Hvorfor mister jeg så lett konsentrasjonen?
- Hvorfor blir jeg så fort stresset i dagliglivet?
- Hvorfor husker jeg ikke det jeg nettopp har lest?
- Hvorfor mangler jeg motivasjon og energi?
- Hvorfor blir jeg så fort trøtt og utmattet?
- Hvorfor husker jeg ikke navn lenger?
- Hvorfor må jeg lete etter de riktige ordene når jeg skal fortelle noe?
- Hvorfor kommer ikke lenger ordene til meg når jeg skal blogge?
Hverdagen min har ofte vært vond å takle det siste året. Jeg er sosial av natur, men i perioder har jeg vært asosial. Jeg har vært redd for å få spørsmål om hvorfor jeg ikke jobber lenger. Et sårt punkt i livet mitt. Når en ny kontroll på sykehuset nærmet seg, ble jeg også anspent og nervøs. Tro hvilket resultat det blir denne gangen? Noen små nedturer har det også vært helsemessig. Heldigvis ikke av alvorlig art, men "mat" for nye tanker og grublinger. Inntil tilfredsstillende epikriser ble lagt på bordet.
Jeg blir ofte møtt med
"du ser SÅ godt ut"... Ikke alltid like enkelt, når jeg innvendig følte meg som et vrak. Jeg tok meg kraftig sammen ute blant folk, men gruet for nye arbeidsdager. Til dager hvor jeg stadig oftere fikk bekreftet at jeg ikke fungerte i arbeidslivet lenger. Og så
jeg da, jeg som elsket jobben min! Etter vel 8 måneder i arbeid og 1 måned med ferie, måtte jeg "kaste inn håndkledet" i august 2013 og ble sykemeldt 100%.
Dagene mine ble enklere når jeg ikke var i arbeid. Dog, disse tankene om
hvorfor jeg opplevde disse problemene, kom stadig oftere. Jeg tenkte på Alzheimer og noen mente at det kanskje var narkosen under operasjonen som var årsaken. Fastlegen mente imidlertid at problemet kom av diagnosen jeg fikk sommeren 2012. Usikkerheten for egen helse i fremtiden "forstyrret" tankegangen og ga konsentrasjonsvansker.
Nå går det mot 100% uføretrygd, noe som for min del var uønsket. Min plan har hele tiden vært å jobbe til jeg fylte 67. Å måtte gi seg i arbeidslivet vel 63 år gammel ble et personlig nederlag. Arbeidslivet som "kontordame" startet i juni 1967 og jeg måtte "kaste inn håndkledet" sommeren 2013. Det blir 46 år arbeidslivet og jeg føler vel egentlig at jeg har gjort en bra innsats.
Likevel; den dagen jeg måtte rydde kontoret mitt, var vond. Knappe 22 år på skipsverftet som var min siste arbeidsplass skulle avsluttes. 22 år med gode minner skulle ryddes bort og noe skulle pakkes ned. Selv om det har vært dager med problemer og stress på jobb, går heldigvis slike dager fort i glemmeboken.
Jeg hadde egentlig tenkt å blogge mer når jeg ble hjemmeværende, men kroppen er ikke helt enig i den tankegangen. Jeg må finne noe annet å fylle dagene med! Spaserturer, bøke og musikk ble noen av ingrediensene i min hverdag. Og jeg hører mye på radio. Egentlig liker jeg bedre å høre på radio enn å se på TV. Det er stort sett NRK P1 jeg lytter jeg til, men noen ganger blir det P2.
Ekko er et av de programmene i P2 jeg trives med å høre på. Veldig variert program, hvor tema er aktuelle samfunnsaker.
Mandag 3.februar hørte jeg på
Ekko og et stykke ut i programmet fikk jeg nesten hakeslepp. En dame som ble intervjuet beskrev
mine problem. Det var som om hun var
min stemme ut til lytterne. Det gikk flere timer etter dette intervjuet før jeg klarte å summe meg. En manglende brikke i puslespillet mitt som falt på plass etter å ha hørt Wencke Haug fortelle om livet sitt og kreftrelatert fatigue (tretthetsfølelse).
Du kan høre intervjuet med Wencke Haug
her.
Hvorfor fortalte ingen meg at jeg kunne bli rammet av
fatigue etter operasjon? Verken sykehuslegen eller fastlegen fortalte noe om senskader som f.eks. kreftrelatert fatigue. Hadde jeg fått informasjon om dette, hadde jeg helt sikkert unngått alle disse tunge tankene og unødvendige bekymringer.
For meg var intervjuet med Wencke Haug i
"Ekko" en gave. Mest sannsynlig er det fatigue og ikke kreft som gir meg disse problemer. Jeg må prøve å kutte ut de negative tankene og er bestemt på at dette kan jeg lære å
leve med. I tiden etter at jeg hørte intervjuet har jeg lest mye om kreftrelatert fatigue. Jeg er ingen diagnostiker, men er sikker på at det er fatigue som plager meg.
Kreftforeningen skriver på sine nettsider at det er for lite kunnskap om kreftrelatert fatigue, både blant fastleger og spesialister. Og jeg føyer til; kunnskapene mangler nok i min pasientgruppe også. Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet fra mine lesere, men for at flere kan ta del i denne kunnskapen. Intervjuet med Wencke Haug fortalte meg at jeg må lære meg å ta mer hensyn til meg selv og lytte til kroppens signaler. Jeg har for så vidt vært nødt til dette de siste årene, men må bli
enda flinkere i framtiden. Nå som jeg har fått kunnskap om plagene, må jeg prøve å senke skuldrene og konsentrere meg om å leve. Ikke gruble!
Du kan lese mer om Wencke Haug og hennes (våre) problemer
her.
Jeg vil gjerne si det samme som henne:
"Jeg må også lære meg å bli sjef i eget liv, men vet nå at veien dit kan bli beintøff!"
