Gammel vannpost i Altea

Etter noen blogginnlegg fra Møre og Havlandet, tar jeg dere med til Altea i dag.

Som de fleste faste lesere vet, har jeg tapt mitt hjerte til denne vakre byen på Costa Blanca nord. Selv om jeg "stasjonerer" i Albir, tar jeg ofte turen til Altea. Helst alene, men også som guide for venner. Jeg elsker å vise fram byen "min". Når jeg er alene finner jeg gjerne steder som ikke oversvømmes av turister, som f.eks. vakttårnet.  

Plaza del Agua i gamlebyen er et annet sted jeg liker godt. Øverst i et hjørne av Plaza del Agua ligger den gamle vannposten som går under navnet "Moli de  Bellaguarda" eller "Aljub" (vannsisterne). Dette var en gammel vannpost med vannmølle i middelalder, i bydelen Bellaguarda. Det er antatt at vannmøllen lå på et gammelt festningsverk, som var i drift mellom et 14. og 17.århundre.  Fra denne vannmøllen ble det levert vann via vannkanaler ut i området. På 1600-tallet ble det bygget vanningssystemer (vannkanaler) i dette området, som det fleste andre steder rundt Middelhavet. Disse vannkanalene gjorde selvfølgelig jordbruket rikere og derfor ble Altea Vella (slettene ved Altea) kalt for "Edens Hage".

Det var vanskelig å ta bilder av den gamle vannposten, for glassveggene som beskytter utgravingen gir gjenskinn uansett hvilken vinkel jeg prøver å fotografere fra.

Bildet under her har jeg lånt fra altea.es og det er langt bedre.

Plaza del Agua ble for 5-6 år siden bygd opp til å bli et flott amfi, hvor det jevnlig holdes konserter og andre arrangementer. Det er plass til ca 400 personer i amfiet.

Konsertprogrammet for sommeren 2015 finner du her. Konsertene som kalles "Nits al So de l'Aigua" (ni totalt), er hver torsdag i juli og august kl 21:00.  Billettprisen er €5 pr konsert, bortsett fra 20.august hvor konserten vil koste €10.  Da blir det musikk og flamencodans.

Jeg har aldri opplevd konserter på Plaza del Agua, kun "vannspill".  Balsam for sjelen!

Derimot har jeg tatt pauser her på vei til toppen av gamlebyen og har hatt mange fine stunder hvor har beundret utsikten fra amfiet.

Her finner du Plaza del Agua:

Fortsetter du videre fra Plaza del Agua og opp trappene i gamlebyen, kommer du til utsiktspunktet Plaza Glorieta og Restaurante Casa Vital.  Et utmerket sted for lunsj!

Livet

Du velger ikke livet ditt,

det velger deg.

Og du vet ikke hvilke gleder 

eller sorger du har i vente.

Godta dem og gå videre.

(Paulo Coelho)

Kulturområde

Tidligere i uken skrev jeg om turen til Atlanterhavsveien og i dag er det besøket på Kvernes kulturområde som skal publiseres.

Kvernes har vært et møtested langs kysten opp gjennom tidene. Det rike kulturminneområdet ligger ved fortidens "veikryss" der Kvernesfjorden, Bremsnesfjorden og Freifjorden møter hverandre.
 

Kvernes kulturområde er Averøy kommunes tusenårssted. Det historiske stedet har hatt stor betydning som religiøst og kulturelt maktsentrum for store deler av Nordmøre.  Det er rike arkeologiske funn fra både steinalder, bronsealder, jernalder, vikingetid, middelalder og nyere tid på kommunens tusenårssted. De to kirkene, Kvernes stavkirke, bygd på 1300-tallet, og Kvernes nye kirke er to ruvende symbol over stedets historiske betydning for makt, religion og rikdom. For å forstå Kvernes sin sentrale posisjon i jern- og middelalder, må vi løfte blikket litt. Kvernes var en stor gård med matjord og en sentral plassering langs indre skipslei på Nordmøre. Helt opp til vår moderne tid har dette fjordkrysset vært en sentral trafikkåre. (Kilde: averoy.kommune.no)

Kvernes stavkirke måtte selvfølgelig besøkes når vi var i dette området. Denne stavkirken er en av Norges yngste stavkirker, bygd ca år 1300.

Åpningstider for stavkirken er 11:00 til 17:00 i perioden 20.06.-17.08. - alle dager.
Min lokalkjente venninne ordnet guidet omvisning i stavkirken.

I våpenhuset finnes dette skiltet. Valgkirkene er et fellesnavn på de kirkene som ble brukt som valglokaler under valget i 1814 til Riksforsamlinga på Eidsvoll. Kirkene ble brukt fordi de var det naturlige sentrum for det offentlige liv de fleste steder i landet, og fordi prestegjeldene var grunnenheten i valgordninga.

Kilde for informasjon om Kvernes stavkirke er nettsiden kunsthistorie.com og stavkirkens egen brosjyre for besøkende, samt det guiden fortalte.

Kvernes stavkirke er antatt bygd tidlig på 1300-tallet. Det er vanskelig å si nøyaktig når den ble bygd, for prestegården brant på 1700-tallet og alt skriftlig materiale gikk dermed tapt. Grunnen til at byggeperioden er tidfestet til tdlig 1300-tall, er at Svartedauden kom på midten av 1300-tallet. Den førte til dårlige tider og det har sikkert ikke vært mulig å bygge kirken etter den tid.

Kirken er 16m lang, 7,5m bred og har plass til ca 200 personer. Den er således også en av våre aller største stavkirker. Denne typen stavkirke blir ofte kalt Møre-typen. Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I motsetning til stavkirkene ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene.

Kirken er rødmalt med sorte vindskier og hjørnebord. Store skorder (grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken) støtter sydveggen. Spor i nordveggen viser at også den har vært støttet av skorder. Dette er uvanlig for stavkirker og det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke er opprinnelige. Der er ingen spor som tyder på at kirken har har hatt svalgang. 

Av den opprinnelige kirken er bare skipet bevart. Koret og våpenhuset ble rikt dekorert med limfarge (distemper) innvendig i 1630-40-årene. Kirkeskipets vegger og tak er fullstendig dekket med dekorasjoner av bladranker (akantusranker).

Det var ikke lov til å bruke blitz i stavkirken, så bildene mine er av variert kvalitet.

Da kirken ble ombygd i 1633 ble koret revet og et nytt kor opført i lafteverk i hele skipets bredde, ble inngangen flyttet fra skipets vestside til sørsiden.

Like etter, antagelig 1670, ble det reist en funt (dåpssakristi), lavere og smalere enn skipet, i kirkens vestlige ende.

I 1776 ble kirken ombygd og enda en gang i 1810 da den fikk en takrytter. En stolpe, som tidligere hadde vært feste for pulpituret ble flyttet ut i midtgangen som understøttelse for takrytteren.

I kirkeskipet henger en modell av et tremastet, fullrigget orlogskip. En fregatt med 50 kanoner og Danebrog (det danske flagget) fra 1600-tallet.  Dette kirkeskipet ble laget av en ung soldat som tjenestegjorde i Tordenskiolds flåte.

Guiden (en ung gutt) hadde gjort hjemmeleksen og var en flink formidler av historien rundt stavkirken.

Sogneprest Anders Ericksen (1575-1662) bekostet reparasjon av Kvernes kirke, samt bygde på fremste og bakre kor "for egne midler" i 1633. Det var egentlig prestefruen som var bemidlet og bekostet dette, men på den tiden var det uhørt at en kvinne gjorde noe slikt. Derfor ble det sagt at sognepresten bekostet dette og han fikk også laget en "minnetavle" (epitafium) over seg selv. Æres den som æres bør og i følge guiden var det prestefruen som bekostet arbeidet. Prestefruen fikk selv bygget et galleri til seg og familien. På den tiden var det ikke benker i kirken og var under hennes verdighet å stå nede på jordgulvet blant "almuen".

Over korskillet fra 1690, er det plassert et krusifiks som bærer Christian VIs monogram. I det hele tatt er stavkirken full av detaljer, med bl a våpenskjold og engler i mange varianter.

Prekestolen i barokk er fra 1662 og er laget i Holland.

Korets vegger har vært dekorert (fra ca 1650) med inndelte felt som viste bibelske scener og taket har rankedekorasjoner. Veggene ble senere overkalket, som vanlig var under pietismen. De underliggende dekorasjonene er blitt fremkalt og konservert av riksantikvaren i 1960-70-årene.

Altertavlen er fra 1603, skåret i tre og bemalt, antagelig av Johan Kontrafeyer. Selve alterstykket i høygotikk antas å være utført i Lubeck. Altertavlen består av to deler; den i midten er katolsk og ble laget før reformasjonen på 1500-tallet. Rundt den katolske tavlen, er det lutherske motiv og de kom til rundt 1700-tallet. Altertavlen ble konservert i 1970-årene.

Enda et epitafium som prestefamilien Ericksen fikk laget.  Dette står i koret og i midten hadde prestefruen bestemt at det skulle males familieportretter. Men pengene tok slutt og det ble i stedet malt en enkelt landskap. (Fortalte guiden.)

I 1725 solgte kongen kirken og den ble i privat eie frem til 1872 da den ble kjøpt av sognet. Det var meningen at stavkirken skulle rives i 1896, tre år etter at ny kirke ble bygd. Men i 1894 ble kirken solgt og kjøpt av en gruppe mennesker som senere donerte hele kirken til Fortidsminneforeningen i 1896.

Etter en interessant "historietime" var det på tide med picnik i det fri. Vi snakket med guidene og fikk benytte en benk på hellig grunn. Med en fantastisk utsikt mot Gjemnessundet og broa (KRIFAST).

Det manglet ikke verken mat eller drikke på picnikbordet vårt. Kurver og kjølebag var fullastet av godsaker. Sikkert mange som ville delt og det var flere turister som sendte lange blikk mot bordet.

Et fantastisk vær for picnik i det fri. Usedvanlig mange flystriper på den knallblå himmelen. Her er utsikten mot Freifjorden, Bergsøya og Aspa.

Rett nedenfor kirkene på tusenårsstedet Kvernes, står tusenårsmonumentet "Solur" av billedhogger Rolf Øidvin.

Vi pakker sammen picnikutstyret og fortsetter "historietimen", denne gang skal vi besøke den nyere kirken.

Kvernes nye kirke står rett sørvest for stavkirken. Det er en langkirke og ble innviet i 1893.

Byggverket er i tre og kirken har 420 plasser.  En vakker kirke i nydelige farger. Dette er kirken min sjåfør og guide "hører til". Hun er født kun kilometer fra Kvernes kirke og har mange minner herfra.

Vi var også innom gravplassen ved Kvernes kirke.

Uansett hvor jeg er, liker jeg å oppsøke kirker og kirkegårder.  Jeg finner en spesiell ro på slike steder.
På Kvernes fant jeg mange gamle graver og enkelte gravminner lignet på det jeg finner i Spania.

Jeg er veldig takknemlig for at den lokalkjente tok med seg en tidligere kollega på tur til hjemstedet. På den måten fikk jeg oppleve øye på en annen måte enn vanlige turister gjør. Flott "eldreomsorg", kaller jeg dette - med et smil om munnen. Det er godt å oppleve at selv om jeg har sluttet å jobbe, er vennskapet like solid!


Perfeksjonisten (bloggdama altså...) har hatt problemer med formatering og skrift i kveld, men det får stå sin prøve. Jeg sliter med å få samme type skrift og størrelse gjennom hele blogginnlegget. Dette har ikke skjedd siden jeg var nybegynner i 2008, men akkurat nå ser jeg ikke hva jeg gjør feil. Derfor publiserer jeg med blandet skrift.

Havlandet

En alle tiders venninne, og tidligere kollega, inviterte meg på biltur til hennes barndomsrike sist lørdag.
Til havlandet i vest. Og jeg takket selvfølgelig ja til invitasjonen! Jeg elsker jo havlandet.

Jeg har vært der tidligere og vil tilbake dit; til Atlanterhavsveien - er et stykke veikunst i havlandet.

Etter en begredelig sommer hittil, våknet vi til strålende sol. O Lykke!  

Fra fergen så vi Hotel Seilet i Molde gjenspeile blå himmel og sol.

Vi kjørte via Eide og stoppet i Naustvika på Lyngstad. Måtte se om Lanullva hadde noen spennende nyheter. Butikken ligger på en renovert og koselig handelsbrygge fra 1882.

Den historiske brygga var en viktig del av dampskipskaia og et viktig knutepunkt i bygda helt frem til slutten av 1950-tallet. I dag er kaia et populært stoppested for turister på tur til den fantastiske Atlanterhavsveien.

Under dette stoppet fikk kjenne på duften av salt sjø...

... og tatt en "selfie" i den gamle sjøboden.

Etter et kort stopp kjører vi videre til storhavet, hvor spektakulære bruer er boltet fast i små øyer og skjær.

Helt siden 1909 hadde det vært planer om å lage en kommunikasjon via øyene som i dag danner grunnlaget for Atlanterhavsveien. Den gangen ble det faktisk snakket om å lage en jernbane på strekningen. Etter hvert ble bilen et naturlig kommunikasjonsmiddel og planene om jernbane ble skrinlagt.

Atlanterhavsvegen svinger seg over bruer og fyllinger fra holme til holme helt ytterst i havgapet. På de mange rasteplassene kan man lett parkere bilen og vandre noen få meter til de fineste svaberg og fiskeplasser. Noen steinkast mot vest går skipsleia over den fryktede Hustadvika hvor utallige skipsvrak ligger på bunnen. Mange tar turen hit når høststormene setter inn, - det er litt av et skue når storbåra slår inn mot (og noen ganger over) veien. Vegarbeiderne opplevde 12 orkaner under bygging av Atlanterhavsvegen før den ble åpnet i 1989. Rundt år 1900 bodde det hele 120 mennesker på disse forblåste holmene. De livnærte seg av fiske og tørking av fisk.

Atlanterhavsvegen er Norges flotteste sykkeltur! Blant 7 finalister, ble Atlanterhavsvegen kåret til Norges flotteste på sykkel. Turen er til sammen ca 60 kilometer lang, men det er mange punkter der du kan starte eller stoppe tidligere om du ikke vil sykle fullt så langt.   (Kilde: visitmolde.com)

I 2005 ble Atlanterhavsveien kåret til Århundrets byggverk i Norge. Kåringen ble arrangert av byggeindustrien og NRK i forbindelse med 100 års markeringen for unionsoppløsningen fra Sverige. 

Fotografering gjennom bilvindu er sjelden vellykket, men jeg prøver likevel.  Det er ikke alle steder det er mulig å stoppe for fotografering. Her nærmer vi oss Storseisundet og vi ser den største av alle bruene på Atlanterhavsveien.

Storseisundbrua har tre spenn, det største på 130 m. Broens totale lengde er 260 m, og seilingshøyden er på 23 m. Åpnet i 1988.

På Lyngholmen (rett over brua) ligger servicebygget Eldhuset, med stor parkeringsplass, kafé og toaletter. Et moderne bygg som åpnet i juli 2014.

Det var Miljøverndepartementet som i sin tid ervervet Eldøya til hovedstoppested langs Atlanterhavsveien. Miljøverndepartementet er både ansvarlige eier og ansvarlig myndighet for å ta vare på miljøet i et sårbart kystmiljø. I lokalavisene har det til tider vært kritikk mot dette servicebygget og ikke minst turstien som går rundt øya.

Jeg likte både servicebygget og turstien.  Servicebygget burde kanskje hatt mer enn 5 toalett, spesielt på dager med mange turistbusser. Ikke noe problem da vi var der.

Turstien går fra servicebygget i herlig kystlandskap og er godt tilrettelagt for rullestol/barnevogn.

Flere steder langs stien er det satt opp benker. Tenk å få sitte her og nyte solnedgangen!

Langt ut i havet, omtrent midt i bildet, ligger Kvitholmen fyr. Fyret, som sto ferdig i 1842, ble automatisert og avbemannet i 1990.

Storseisundbrua fra en annen vinkel.

Mange fra disse traktene har omkommet på sjøen gjennom tidene. På turstien står et vakkert minnesmerke til minne over omkomne på havet, reist av Averøy Fiskarlag i år 2000.

Vi har gått hele turstien og er tilbake ved Atlanterhavsveien.

 
Veien opp til toppen av Storseisundbrua fasinerer meg virkelig og det ble mange bilder, tatt fra flere vinkler.

Måtte leke meg litt i Picasa:  Kan dette kalles himmelfarten?

Vi kjører videre nordover og jeg nyter det flotte landskapet fra passasjersetet.

Vi har et lite stopp på Bruhagen. 

Der var det sommermarked, men vi var ikke i shoppingmodus.

Etter et stopp på Kvernes og på Mork, går turen til havlandet igjen.

Fortsatt blå himmel og sommerlige temperaturer!

Vi stopper på Geitøya for å studere hva som er skrevet om Håholmen.

Det verneverdige fiskeværet Håholmen på Hustadvika har vært møtested, havn, hjem og arbeidsplass for fiskere, sjøfolk, kremmere og farmenn i mange hundre år. Håholmen har vært klippfiskvær siden begynnelsen av 1700-tallet. I 1898 kjøpte Bård Bergseth, Ragnar Thorseths morfar, stedet og slo seg ned her. Været var i drift fram til 1960 og familien Bergseth bodde her fast fram til 1978.

Fra 1989 ga Ragnar Thorseth det tre hundre år gamle fiskeværet nytt liv. Igjen ble den vakre og værbitte øya blitt et attraktivt møtested for mennesker. Men nå samles her nøkkel-personell fra bedrifter og organisasjoner som søker et annerledes og bedre miljø og omgivelser når viktige saker skal drøftes og avgjøres.

Håholmen peker seg særlig ut som et rolig og inspirerende møtested når mennesker som arbeider sammen skal bli bedre kjent med hverandre og med oppgavene de er satt til å utføre. Håholmen er også stedet når du skal bli bedre kjent med dine utenlandske forretningsforbindelser og kunder, og samtidig ønsker å vise dem et annerledes, ekte og opprinnelig stykke Norge spekket med spennende og eksotiske aktiviteter. Det er også stedet for å slappe av, samle inspirasjon og ny styrke. Både fra naturen og menneskers hånd representerer Håholmen en unik opplevelse. Yttersida av den 50 mål store øya danner en siste skanse mot storhavet og leia like utenfor. På innersiden finnes en sjelden vakker naturhavn, godt skjermet for allslags vær. Et trettitalls bygninger - flere fra 17- og 1800-tallet - gir Håholmen preg av intim landsby og ekte kysthistorie, og alt står til din og gjestenes disposisjon.  (Kilde: visitmolde.com)

Denne gangen må jeg nøye meg med å se Håholmen fra land.

Hvem vet - kanskje det blir en tur til den vakre øya en gang?

På Geitøya, langs Atlanterhavsveien, er det laget gangvei til en flott fiske-/utsiktsplass.

Mange steder er det bygget flotte fiskebruer, slik at det ikke oppstår trafikkfarlige situasjoner.

 Vinden fra storhavet var kraftig og kald denne dagen.

Det ble en kort spasertur på Geitøya.

Jeg er født i fiskenes tegn og er kjent for å være en dagdrømmer.

Har alltid drømt om en hytte med en slik beliggenhet.

Og når jeg er først er i drømmemodus; hvorfor ikke drømme en slik bil?
Den sto parkert på Geitøya.

Litt kaldt med cab i blåsten på Atlanterhavsveien, men det hadde jo vært artig å prøve da!

Vi forlater Averøy kommune og passerer grensen til Eide kommune.

Nærmer oss den gamle bomstasjonen (1985–1999) på Skarvøya.

Tre måker tar farvel og jeg er sikker på at de ønsker oss velkommen tilbake til Havlandet!

På fastlandet igjen og i front ligger Visnes Kalk. Visnesbruddet baserer sin virksomhet på foredling av en krystallinsk marmorforekomst kjent for sin hvithet og høye kalkinnhold.

Eide kommune har et av de største miljøene for steinindustri i Norge, med røtter over 100 år tilbake, til bl.a gjenoppbyggingen etter bybrannen i Ålesund i 1904. Steinindustrien på Eide leverer ca. 40% av alle gravmonumenter i Norge (tall fra 2006). Dette er det som fra gammelt av har gitt Eides kallenavnet "Bygden som lever av de døde". (Kilde: Wikipedia)

Siste foto på denne turen ble tatt i Malmefjorden (Fræna).

Lokalkjente kan sikkert fortelle hva fjellet i front heter.

Jeg tror det er Jendemsfjellet.

Kan noen bekrefte?

Flere bilder fra Atlanterhavsveien finner du på nettsiden "The Atlantic Road".
Det er kristiansunderen Per Kvalvik som har denne nettsiden og har tatt de flotte bildene.

I 2006 kåret den britiske avisen The Guardian veien til "Best road trip in the world", verdens fineste bilreise, foran langt mer berømte strekninger i Australia og Himalaya.

Vegen er også en meget populær location for reklamefilmer og reisemål for mange bilentusiaster.
Mercedes filmet her i 2010.

Vi opplevde Atlanterhavsveien i solskinn, men værgudene kan også herje nådeløst her ute i Havlandet.


Samme dag som vi kjørte Atlanterhavsveien, besøkte vi også et tusenårssted.

Neste blogginnlegg vil handle om dette stedet, så du må gjerne følge med på bloggen min!