22 februar, 2014

Jeg vil bli sjef i eget liv

Endelig har jeg fått en forklaring på noe jeg har slitt med etter operasjonen i 2012. Rettere sagt; det jeg har slitt med siden jeg ble friskmeldt etter 5 måneders rekonvalesens i 2012. Det som har gitt meg så mange urolige tanker.

Tanker som har skremt meg. Det har vært så altfor mange hvorfor...
  • Hvorfor husker jeg ikke hvordan jeg skal utføre jobben min?
  • Hvorfor oppleves enkle arbeidsoppgaver som uoverkommelig?
  • Hvorfor mister jeg så lett konsentrasjonen?
  • Hvorfor blir jeg så fort stresset i dagliglivet?
  • Hvorfor husker jeg ikke det jeg nettopp har lest?
  • Hvorfor mangler jeg motivasjon og energi?
  • Hvorfor blir jeg så fort trøtt og utmattet?
  • Hvorfor husker jeg ikke navn lenger?
  • Hvorfor må jeg lete etter de riktige ordene når jeg skal fortelle noe?
  • Hvorfor kommer ikke lenger ordene til meg når jeg skal blogge?

Hverdagen min har ofte vært vond å takle det siste året.  Jeg er sosial av natur, men i perioder har jeg vært asosial. Jeg har vært redd for å få spørsmål om hvorfor jeg ikke jobber lenger. Et sårt punkt i livet mitt. Når en ny kontroll på sykehuset nærmet seg, ble jeg også anspent og nervøs. Tro hvilket resultat det blir denne gangen? Noen små nedturer har det også vært helsemessig. Heldigvis ikke av alvorlig art, men "mat" for nye tanker og grublinger. Inntil tilfredsstillende epikriser ble lagt på bordet.

Jeg blir ofte møtt med "du ser SÅ godt ut"... Ikke alltid like enkelt, når jeg innvendig følte meg som et vrak. Jeg tok meg kraftig sammen ute blant folk, men gruet for nye arbeidsdager. Til dager hvor jeg stadig oftere fikk bekreftet at jeg ikke fungerte i arbeidslivet lenger. Og så jeg da, jeg som elsket jobben min! Etter vel 8 måneder i arbeid og 1 måned med ferie, måtte jeg "kaste inn håndkledet"  i august 2013 og ble sykemeldt 100%.

Dagene mine ble enklere når jeg ikke var i arbeid. Dog, disse tankene om hvorfor jeg opplevde disse problemene, kom stadig oftere. Jeg tenkte på Alzheimer og noen mente at det kanskje var narkosen under operasjonen som var årsaken. Fastlegen mente imidlertid at problemet kom av diagnosen jeg fikk sommeren 2012. Usikkerheten for egen helse i fremtiden "forstyrret" tankegangen og ga konsentrasjonsvansker. 

Nå går det mot 100% uføretrygd, noe som for min del var uønsket. Min plan har hele tiden vært å jobbe til jeg fylte 67. Å måtte gi seg i arbeidslivet vel 63 år gammel ble et personlig nederlag. Arbeidslivet som "kontordame" startet i juni 1967 og jeg måtte "kaste inn håndkledet" sommeren 2013. Det blir 46 år arbeidslivet og jeg føler vel egentlig at jeg har gjort en bra innsats.

Likevel; den dagen jeg måtte rydde kontoret mitt, var vond. Knappe 22 år på skipsverftet som var min siste arbeidsplass skulle avsluttes. 22 år med gode minner skulle ryddes bort og noe skulle pakkes ned. Selv om det har vært dager med problemer og stress på jobb, går heldigvis slike dager fort i glemmeboken.


Jeg hadde egentlig tenkt å blogge mer når jeg ble hjemmeværende, men kroppen er ikke helt enig i den tankegangen. Jeg må finne noe annet å fylle dagene med! Spaserturer, bøke og musikk ble noen av ingrediensene i min hverdag. Og jeg hører mye på radio. Egentlig liker jeg bedre å høre på radio enn å se på TV.  Det er stort sett NRK P1 jeg lytter jeg til, men noen ganger blir det P2.  Ekko er et av de programmene i P2 jeg trives med å høre på. Veldig variert program, hvor tema er aktuelle samfunnsaker.

Mandag 3.februar hørte jeg på Ekko og et stykke ut i programmet fikk jeg nesten hakeslepp. En dame som ble intervjuet beskrev mine problem.  Det var som om hun var min stemme ut til lytterne. Det gikk flere timer etter dette intervjuet før jeg klarte å summe meg. En manglende brikke i puslespillet mitt som falt på plass etter å ha hørt Wencke Haug fortelle om livet sitt og kreftrelatert fatigue (tretthetsfølelse).

Du kan høre intervjuet med Wencke Haug her.

Hvorfor fortalte ingen meg at jeg kunne bli rammet av fatigue etter operasjon? Verken sykehuslegen eller fastlegen fortalte noe om senskader som f.eks. kreftrelatert fatigue. Hadde jeg fått informasjon om dette, hadde jeg helt sikkert unngått alle disse tunge tankene og unødvendige bekymringer.

For meg var intervjuet med Wencke Haug i "Ekko" en gave. Mest sannsynlig er det fatigue og ikke kreft som gir meg disse problemer.  Jeg må prøve å kutte ut de negative tankene og er bestemt på at dette kan jeg lære å leve med. I tiden etter at jeg hørte intervjuet har jeg lest mye om kreftrelatert fatigue. Jeg er ingen diagnostiker, men er sikker på at det er fatigue som plager meg.

Kreftforeningen skriver på sine nettsider at det er for lite kunnskap om kreftrelatert fatigue, både blant fastleger og spesialister. Og jeg føyer til; kunnskapene mangler nok i min pasientgruppe også. Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet fra mine lesere, men for at flere kan ta del i denne kunnskapen. Intervjuet med Wencke Haug fortalte meg at jeg må lære meg å ta mer hensyn til meg selv og lytte til kroppens signaler. Jeg har for så vidt vært nødt til dette de siste årene, men må bli enda flinkere i framtiden. Nå som jeg har fått kunnskap om plagene, må jeg prøve å senke skuldrene og konsentrere meg om å leve. Ikke gruble!

Du kan lese mer om Wencke Haug og hennes (våre) problemer her.

Jeg vil gjerne si det samme som henne: 
"Jeg må også lære meg å bli sjef i eget liv, men vet nå at veien dit kan bli beintøff!"



11 kommentarer:

Anne Britt sa...

Jeg syns jeg kjenner meg litt igjen i beskrivelsen din. Følelsen av nederlag når en må ut av arbeidslivet før nådd alder. At alle sier en ser så bra ut. Og så denne mattheten. Fatigue, som det så fint heter, en total matthetsfølelse, så sterk at en ikke orker noe. Utmattelse som gjør at en bare sleper seg av sted. Jeg har vært der selv,akkurat der hvor all verdens innsats for å komme seg på fote igjen etter påkjenninger, ikke ser ut til å nytte. Jeg tror alle diagnoser har dette med i kjølvannet. Merkelig nok
har ikke legene særlig greie på dette fenomenet,
jeg tror ikke de kan ordet en gang!Det betyr rett og slett at kroppen har fått nok påkjenninger en stund, at en må helt ned i kjelleren for å starte den møysommelige turen opp igjen. Vi vil så gjerne greie både det ene og det andre, men selv med den beste vilje, får vi det ikke til. Men det hadde hjulpet mye om vi visste hva dette var. Ønsker deg virkelig lykke til med oppklatringen. Da er det viktig å bare gjøre det en har lyst til (nesten). Og så ta tilbake kontrollen og bli sjef i eget liv, som du skriver. Klem fra meg!

Yvonne sa...

Å, kära du, hoppas att du kommer att bli lite piggare så småningom. Jag vet inte riktigt vad man kan göra, men när du vet vad det är så kanske det går att börja någonstans! Stor kram (klem ;) från mig!

spaniasol sa...

Så bra at du har funnet ut av det! Du bør kanskje drøfte dette med fastlegen din ved anledning, slik at han kan bekrefte deg på dette. Da er du helt sikker! Men jeg forstår godt den angsten og det vonde ved å oppleve å ikke strekke til.

Vær trygg på at du nå er sjefen, og tar deg selv dit du vil i passe tempo!

God dag videre til deg!

spaniasol sa...

Så bra at du har funnet ut av det! Du bør kanskje drøfte dette med fastlegen din ved anledning, slik at han kan bekrefte deg på dette. Da er du helt sikker! Men jeg forstår godt den angsten og det vonde ved å oppleve å ikke strekke til.

Vær trygg på at du nå er sjefen, og tar deg selv dit du vil i passe tempo!

God dag videre til deg!

Tovepia sa...

Synes det høres "fornuftig" ut at du har en tretthetsfølelse etter hva du har vært gjennom, så virkelig synd ingen nevner det av de "lærde".
Ønsker deg lykke til; du blir sjef i ditt liv hvis du går for det, og det er den viktigste jobben framover...og drit i hva folk syns og mener om hitt og pitt; klem fra mæ.

Anita Ness sa...

Så bra at du fant et ord for dette, en tislatdn, og vet hva det handler om- da er det sikkert lettere å akseptere det og finne en "kur" ? Godklem.

Anne sa...

Utrolig sterk lesning Randi! og dette er tema jeg skulle ønske jeg hadde hatt mye mer kunnskap om, både for det private og for jobben min sin del. En har jo så lett for å tro at nåe en er erklært `frisk` så skal livet være en dans på roser videre fordi en liksom har kommet velberget gjennom, men neimenn om det er så enkelt... Skal virkelig ta meg tid til å høre det radioprogrammet etterpå nå!!

Umiddelbare tanker herfra er jo at dette er noe som ligner veldig på sånn `posttraumatisk syndrom` som det snakkes om i så mange sammenhenger?? under på om det kan være noe det samme...? Uansett, kropp og psyke henger ikke alltid sammen, men viktig!! å vite at det faktisk er noe som angår fler, en føler seg liksom ikke så alene...

Tommelen opp for deg jente!! tøffa!! og et forbilde for oss litt yngre :-) det har jeg tenkt lenge.

Nyt lørdagskvelden, varm klem fra Annemora.

Randi Melsæter Pedersen sa...

Kjære venner i Blogglandia; takk for gode klemmer og støttende kommentarer.

Ei barndomsvenninne sendte meg ei melding som rørte meg. Hennes mann har slitt med helsa ei stund og er sykemeldt, med dårlig samvittighet. Som så mange av oss når vi blir sykemeldt...

Mannen kom med denne uttalelsen etter å ha lest blogginnlegget:
"Å - det er som om jeg har stått tiltalt og nå sa dommeren at jeg var "FRIKJENT PÅ ALLE PUNKTER".

Begge to takket meg for dette innlegget. Sterkt!

Om jeg kan hjelpe andre med dette blogginnlegget er jeg glad. Som jeg skriver; kunnskap om dette mangler. På alle fronter!

Fin lørdagskveld ønskes til alle mine lesere. Nå blir det kyllinggryte med god rødvin. Livsnyteren er på vei oppover igjen!

Yvonne sa...

Hej igen! Letade efter dig på fb, men hittade dig inte. Jag heter Ditte Glännström om du vill lägga till mig där. Kram igen!

eljos sa...

Kjære Randi, ja dette er velkjent for mange av oss, og jeg ble også ganske bekymret til å begynne med. Nå vet jeg at det kommer, og jeg vet at jeg kan ikke kjempe imot. Jeg blir overmannet av en forferdelig utmattelse og trøtthet, det eneste som hjelper er å gå og legge seg og så er jeg pigg igjen etter noen timer. jeg har klamret meg fast til jobb nesten helt til det siste, men nå er det slutt og det er rett og slett deilig. Så slipper jeg å moblisere krefter til det også, når det røyner på. Lykke til Randi, dette går så fint så og du har mange fine interesser...

Elin sa...

Jeg kjenner meg så alt for godt igjen i alle disse hvorfor-punktene du ramser opp. Siden jeg plutselig ble rammet av ME (kronisk utmattelsessyndrom) sommeren 2002 for snart 12 år siden, etter en kraftig virusinfeksjon….året før jeg fyllte 50. Jeg var totalt utslått i flere år, før jeg endelig fikk vite hva dette var. Først da begynte det å gå den riktige vegen.
Det du beskriver som kreftrelatert fatique er nok en form for ME. Jeg vet det er mange som også blir rammet av dette etter at de har fått kreft-diagnosen, spesielt om de har foretatt et inngrep i forbindelse med sykdommen.
Det jeg har erfart i løpet av årene som har gått at utmattelsen går sakte men sikkert over, til en viss grad og man kan trene seg opp slik at en kan fungere ganske bra igjen. Noen blir tilogmed helt bra. Men det kognitive henger nok dessverre igjen. Dette var nok også noe av det mest skremmende med denne sykdommen….å ikke greie å lese, se TV, huske, konsentrere seg, lære seg nye ting, bli stresset av det minste…..og m.m. I tillegg er dette ting som ikke syns og man møter mye uforstand og blir ofte missforstått…..nok om det.

Vel, det var nå var meningen å trøste og støtte deg ! Det går fremover bare du lærer å lytte til kroppen , lære seg å si nei, knipe fatt i det som gir deg positiv energi og akseptere situasjonen slik den er blitt. Dette greier du ! Ønsker deg alt godt !