Rundtur med Sundbåten

Om dere har besøkt bloggen den siste uken, har dere nok lagt merke til at jeg har vært på dagstur til Kristiansund.  Og da måtte jeg selvfølgelig ta en rundtur med Sundbåten! Dette er en passasjerrute med båt mellom de fire bydelene (landene) Kirkelandet, Innlandet, Nordlandet og Gomalandet.

  Jeg tok rundturen med sundbåten "Angvik" og fant meg en fin plass på øvre dekk.

Sundbåttrafikken startet 18.november 1876 og påstås å være verdens eldste kollektive transportmiddel som har vært i kontinuerlig drift. Båtruten ble startet av lokale kjøpmenn i Kristiansund som hadde behov for transport av varer og kunder i mellom øyene i byen. Sundbåten ble i 1997 valgt til kommunens kulturminne av innbyggerne i Kristiansund. Passasjerantallet har de siste årene vært økende og i 2008 registrerte Sundbåtvesenet 90 000 passasjerer. Båtrutene blir betjent av båtene "Rapp" og "Angvik". (Kilde Wikipedia)

Sundbåten har blitt benyttet som figur i prosjektet Sundbåten Syver, det har blitt skrevet fire bøker, gitt ut cd og blitt satt opp teaterforestilling der Syver er hovedperson.

Turen min startet fra Kirkelandet, hvor bysentrum ligger.

På vei til Innlandet passerte vi cruisebåten "Silver Whisper".

Flott utsikt mot Sørsundbrua, som krysser Sørsundet mellom Kirkelandet og Innlandet. Brua ble åpnet i 1963, er 408 meter lang og har et hovedspenn på 100 meter. Seilingshøyden er 38 meter og har i alt 19 spenn.  Under brua ser vi Bremsneshatten på Averøya i det fjerne.

Innlandet det minste landet og den bydelen i Kristiansund der flest eldre bygninger er bevart.

På begge sider av sundbåtkaia ser vi gamle hus og brygger.

Lokalt kalles Innlandet for Tahiti. Dere har kanskje hørt om Tahiti Festivalen som Frode Alnæs (DWAS) startet for 15 år siden?  Den aller første Tahiti-festivalen så altså dagens lys i 2000, med 500 besøkende på Dødeladen Café og et lite telt på utsiden. Norges triveligste festival har siden den gang vokst seg til nesten en uke lang, og til å huse rundt 20.000 mennesker. Tahiti-festivalen er i dag fylkets nest største musikkfestival etter Jazzfestivalen i Molde.

Dødeladen Café ligger på kaia, men denne gangen stoppet jeg ikke der. Den vil jeg besøke neste gang jeg tar turen til Kristiansund. Navnet Dødeladen kommer fra en forsikringskasse som lå i 2.etg i dette huset. Forsikringskassen var for lokale fiskere som betalte en fast sum i måneden for å sikre en verdig begravelse.

Vi seiler forbi Lossiusgården er en kjøpmannsgård fra 1780. Lossiusgården ble fredet allerede i 1924 og var en av de få kjøpmannsgårdene i Kristiansund som overlevde bombingen av byen i 1940. Lossiusgården ligger altså på  Siden 1833 har klippfiskfirmaet Lorenz A. Lossius hatt tilknytning til bygningen, og den har fått navn etter familien Lossius, som i 6. generasjon i dag driver og bruker gården som bolig. Opprinnelig gikk bygningen under navnet Tordenskjoldgården.

De nye funkisboligene har flott utsikt over havna og byen.  Vi kan nok godt si at ny og gammel tid fortsatt møtes på Innlandet.

Mellom Innlandet og Nordlandet ligger Markussundet. På bildet under ser vi rett over til Frei og Bolga Industripark. Stygge sår i landskapet, som jeg håper blir utbedret. Bildet ble tatt fra hurtigruten senere på dagen, etter at solen forsvant.

Sundbåten går videre til Nordlandet. Eller Marokko som det heter på folkemunne. Jeg har en gang hørt om hvorfor Innlandet og Nordlandet fikk navna Tahiti og Marokko, men jeg husker det ikke lenger. Og jeg finner ikke noe svar om jeg googler. Så om noen av mine lesere har en skikkelig forklaring på dette, legg gjerne igjen en kommentar.

Nordlandet er det "landet" jeg kjenner best til i Kristiansund, ettersom far til mine barn er "marokkaner". Selv om konturene av Nordlandet er omtrent som i "gamle dager", er mye forandret siden jeg var her sist. Langs sjøfronten er det store forandringer, med mange "bryggeleiligheter".

Men kaia på Nordlandet er den samme som tidligere...

Nordlandet har også fått sin egen festival; Marokkofestivalen som arrangeres hvert år.

Vi forlater Nordlandskaia og jeg oppdager "nye" boliger ved Grunden.  I alle fall bygd etter at jeg var på Nordlandet sist.

"Hollywoodskiltet" på Bjønnahaugen ble satt opp høsten 2011.

På toppen av Bjønnahaugen ligger "stormvarselet",  Norges eneste stormvarsel som fortsatt er i daglig drift. Varslingene styres fra brann- og redningsvesenet. Stormvarselet stod opprinnelig på Rådhusplassen, der det ble satt opp i 1898, men ble flyttet til Bjønnahaugen trolig mellom 1912 og 1913.

Meningen med varselet er at det skal varsle båter og lignende om uvær. Tre loddrette lys forteller hvor sterk vinden er og hvor den kommer fra. Grønt lys varsler storm, kombinasjoner med rødt og hvitt angir vindretningen. Mer om det historiske stormvarselet her.

Mellom Nordlandet og Gomalandet går Nordsundbrua som sto ferdig i 1980.
Brua er 333 meter lang og har seilingshøyde 28 meter.

I mange år lå den gamle og nye brua parallelt.  Jeg har googlet og fant et bilde av den gamle Nordsundbrua som ble åpnet 1936 og revet 1999.

Sundbåten går mot kai på Gomalandet.

Gomalandet er ikke en egen øy, men forbundet med Kirkelandet ved et smalt eid innerst i Vågen. En viadukt over eidet som forbinder Gomalandet og Kirkelandet. Ved innløpet til Vågen ligger Milnbrygga på styrbord side.

Denne store hvite brygga et av byens historiske minnesmerker tilknyttet klippfiskproduksjon og inneholder Norsk Klippfiskmuseum. Brygga er en autentisk klippfiskbrygge fra midt på 1700-tallet. Museet viser hvordan klippfiskproduksjonen har foregått i Norge gjennom mer enn 250 år. Til brygga hører klippfiskberg og vaskeplass for fisk. Hvert år arrangeres bacalaofestival der firmaer og klippfiskelskere konkurrerer om å lage den beste bacalaoen.

Dermed var rundturen med Sundbåten "Angvik" over.  Som sagt; neste gang jeg er i Kristiansund skal jeg stoppe på hvert "land".

Når jeg først har skrevet om Sundbåten, kommer jeg ikke utenom den gamle Sundbåten "Framnæs". Den har sin opprinnelse fra USA. På kaia ved "Framnæs" står dette skiltet "Fra Hudson River til Kristiansund". Historien bak denne fergetype kan du lese her.

”Framnæs 3” ble satt inn i rute som sundbåt i september 1917. Her gikk den i 34 år inntil 20. februar 1951 da den avsluttet epoken med dampdrevne sundbåter. Deretter var den reservesundbåt et par år. 
I 1956 ble den solgt, nedrigget til lekter og videresolgt til Rørvik. Den endte til slutt som vrak.

I 1993 lanserte Trond og Terje Myrhaug ideen om gjenoppbygging av den populære fergen som et turist og opplevelsesfartøy på Kristiansund havn. I 2003 ble Stiftelsen Framnæs etablert. Verdier og kapital ble tilført stiftelsen av initiativtaker og ildsjel Trond Myrhaug, etter omfattende dokumentasjon, rekonstruksjon av utstyrsdetaljer samt oppsporing og anskaffelser av en del originale deler som maskintelegraf, dampfløyte, kompass og dampmaskinen som ble gjenfunnet på Mellemverftet.

Nye "Framnæs" ble bygd ved Klevset Båt & Industriservice AS i Halsa. Arbeidet omfattet alt stålarbeid på skrog og overbygg. Produksjonen ble påbegynt august 2007 og den 16.juni i 2012 tok 2000 mennesker imot den nye "Framnæs" ved Piren.

"Framnæs" eies av Stiftelsen Framnæs og drives av Kristiansund Kommunale Sundbåtvesen.

Selskapet er verdens eldste kollektive transportselskap i kontinuerlig drift siden 1876. "Framnæs" går delvis i ordinær rutefart, sightseeing og kan chartres.  Jeg gikk forbi "Framnæs" mange ganger den dagen jeg var i Kristiansund, men det var ikke antydning til liv ombord.

Dette ble mye om båter, men det er jo min store interesse. Litt byhistorie har dere jo også fått underveis og det håper jeg dere satt pris på.

Jeg blir nok aldri ferdig å skrive om båter. Senere kommer et innlegg om turen med MS Midnatsol fra Kristiansund til Molde, så dere er velkommen tilbake på bloggbesøk!