Klassefest

Om du har sett forrige blogginnlegg "Oss To" så lovet jeg en forklaring på hvordan jeg møtte "Gudfaren" i norsk rock. Og her kommer den. Jeg var på klassefest på samme hotell som Åge bodde i Ålesund under sitt opphold sist helg. I slutten av dette innlegget kommer mer om "Gudfaren".

Først om klassefesten.  Det er 50 år siden jeg gikk ut av folkeskolen og må si at jeg ble veldig glad da jeg ble invitert på klassefest sammen med jentene som jeg tilbragte de tre første skoleårene med.  På bildet under er ei spent og stolt Randi på vei til første skoledag på Klipra skole i Ålesund i august 1957.  Med hårsløyfa på plass og jeg er sikker på at den er rød, det samme som den nye hjemmestrikkede jakken. På ryggen er rødrutet ransel, av plastbelagt stoff.  Fra før av kjente jeg kun to-tre av jentene jeg skulle starte skolegangen med. Jeg hadde hjemmeværende mor, så barnehage var jeg aldri innom.  Derfor var jeg, naturlig nok, veldig spent denne dagen!

Klipra skole var heldigvis en liten og trygg skole.

I 2.klasse var det 23 spente jenter som skulle fremføre skuespillet "Prinsesse Vilikke" (Thorbjørn Egner) for foreldre og søsken. Undertegnede er stolt Konge med krone på hodet! Jeg husker ikke så mye av selve skuespillet, men mener at jeg hadde mange replikker.

En ting jeg husker godt var "karakterene".
Jeg var SÅ kry når lærerinnen skrev initialene mine i skriveboken! Rp = Rett & Pent - men jeg tolket det som Randi Pedersen. Etter 5 stk Rp fikk vi stempel. Etter 10 Rp fikk vi glansbilde i tillegg til stempel. Gjett om jeg var stolt?

Matboksen har jeg fortsatt! Den er full av gamle søndagsskolekort.

En herlig bukett "jenter" var altså samlet sist lørdag, alle født i 1950.

Tapas og sushi sto på menyen.

Vi studerte minnebøker fra skoletiden, gamle bilder og tok mange nye bilder.

Historier fra skoletiden ble fortalt og det var mye latter denne kvelden. Og mot slutten av klassefesten ordnet jeg med overraskende besøk på klassefesten, noe som utløste enda mer latter.

Som fortalt i tidligere blogginnlegg hadde Åge Aleksandersen og Sambandet konsert på Jugendfesten i Ålesund denne kvelden. Etter konserten ankom trønderrockerne hotellet hvor klassefesten ble holdt.  Åge og musikergjengen slo seg ned i salongen ved siden av der vi var.  Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg og måtte spørre om han ville hilse på oss "jentene" som feiret at det var 50 år siden vi gikk ut av folkeskolen. Og det ville han, om han fikk med seg gitarist Gunnar Pedersen som "anstand" (GP er som oss "jentene" født i 1950). En morsom avslutning på en trivelig kveld.

Det ble en kveld jeg vil huske med glede i lang tid fremover.  Mest fordi kontakten med gamle klassevenninner er gjenopptatt, men som bonus (i alle fall for min del) var møtet med "Gudfaren".

Jeg har hatt litt kontakt med kun 3-4 av mine gamle klassevenninner gjennom alle disse årene, men det blir det forandring på i fremtiden. Nå har vi bestemt en treffdag pr måned, med sted og klokkeslett.  Så kan de som vil og kan møte opp. Gleder meg til første lørdagstreffet som er allerede neste lørdag!

Jeg kjenner at jo eldre jeg blir, jo kjekkere er det å minnes "gamle dager".  Som det sosiale vesenet jeg er, liker jeg også å treffe nye mennesker og få nye venner. Men ingenting blir som gamle venner! Være sammen med venner fra den tiden jeg la grunnlaget for et voksenlivet. Være sammen med de som har vært med på å forme meg til den jeg ble som voksen.

Hvordan er det med deg? Holder du kontakten med gamle klassevenner?

Rundtur med Sundbåten

Om dere har besøkt bloggen den siste uken, har dere nok lagt merke til at jeg har vært på dagstur til Kristiansund.  Og da måtte jeg selvfølgelig ta en rundtur med Sundbåten! Dette er en passasjerrute med båt mellom de fire bydelene (landene) Kirkelandet, Innlandet, Nordlandet og Gomalandet.

  Jeg tok rundturen med sundbåten "Angvik" og fant meg en fin plass på øvre dekk.

Sundbåttrafikken startet 18.november 1876 og påstås å være verdens eldste kollektive transportmiddel som har vært i kontinuerlig drift. Båtruten ble startet av lokale kjøpmenn i Kristiansund som hadde behov for transport av varer og kunder i mellom øyene i byen. Sundbåten ble i 1997 valgt til kommunens kulturminne av innbyggerne i Kristiansund. Passasjerantallet har de siste årene vært økende og i 2008 registrerte Sundbåtvesenet 90 000 passasjerer. Båtrutene blir betjent av båtene "Rapp" og "Angvik". (Kilde Wikipedia)

Sundbåten har blitt benyttet som figur i prosjektet Sundbåten Syver, det har blitt skrevet fire bøker, gitt ut cd og blitt satt opp teaterforestilling der Syver er hovedperson.

Turen min startet fra Kirkelandet, hvor bysentrum ligger.

På vei til Innlandet passerte vi cruisebåten "Silver Whisper".

Flott utsikt mot Sørsundbrua, som krysser Sørsundet mellom Kirkelandet og Innlandet. Brua ble åpnet i 1963, er 408 meter lang og har et hovedspenn på 100 meter. Seilingshøyden er 38 meter og har i alt 19 spenn.  Under brua ser vi Bremsneshatten på Averøya i det fjerne.

Innlandet det minste landet og den bydelen i Kristiansund der flest eldre bygninger er bevart.

På begge sider av sundbåtkaia ser vi gamle hus og brygger.

Lokalt kalles Innlandet for Tahiti. Dere har kanskje hørt om Tahiti Festivalen som Frode Alnæs (DWAS) startet for 15 år siden?  Den aller første Tahiti-festivalen så altså dagens lys i 2000, med 500 besøkende på Dødeladen Café og et lite telt på utsiden. Norges triveligste festival har siden den gang vokst seg til nesten en uke lang, og til å huse rundt 20.000 mennesker. Tahiti-festivalen er i dag fylkets nest største musikkfestival etter Jazzfestivalen i Molde.

Dødeladen Café ligger på kaia, men denne gangen stoppet jeg ikke der. Den vil jeg besøke neste gang jeg tar turen til Kristiansund. Navnet Dødeladen kommer fra en forsikringskasse som lå i 2.etg i dette huset. Forsikringskassen var for lokale fiskere som betalte en fast sum i måneden for å sikre en verdig begravelse.

Vi seiler forbi Lossiusgården er en kjøpmannsgård fra 1780. Lossiusgården ble fredet allerede i 1924 og var en av de få kjøpmannsgårdene i Kristiansund som overlevde bombingen av byen i 1940. Lossiusgården ligger altså på  Siden 1833 har klippfiskfirmaet Lorenz A. Lossius hatt tilknytning til bygningen, og den har fått navn etter familien Lossius, som i 6. generasjon i dag driver og bruker gården som bolig. Opprinnelig gikk bygningen under navnet Tordenskjoldgården.

De nye funkisboligene har flott utsikt over havna og byen.  Vi kan nok godt si at ny og gammel tid fortsatt møtes på Innlandet.

Mellom Innlandet og Nordlandet ligger Markussundet. På bildet under ser vi rett over til Frei og Bolga Industripark. Stygge sår i landskapet, som jeg håper blir utbedret. Bildet ble tatt fra hurtigruten senere på dagen, etter at solen forsvant.

Sundbåten går videre til Nordlandet. Eller Marokko som det heter på folkemunne. Jeg har en gang hørt om hvorfor Innlandet og Nordlandet fikk navna Tahiti og Marokko, men jeg husker det ikke lenger. Og jeg finner ikke noe svar om jeg googler. Så om noen av mine lesere har en skikkelig forklaring på dette, legg gjerne igjen en kommentar.

Nordlandet er det "landet" jeg kjenner best til i Kristiansund, ettersom far til mine barn er "marokkaner". Selv om konturene av Nordlandet er omtrent som i "gamle dager", er mye forandret siden jeg var her sist. Langs sjøfronten er det store forandringer, med mange "bryggeleiligheter".

Men kaia på Nordlandet er den samme som tidligere...

Nordlandet har også fått sin egen festival; Marokkofestivalen som arrangeres hvert år.

Vi forlater Nordlandskaia og jeg oppdager "nye" boliger ved Grunden.  I alle fall bygd etter at jeg var på Nordlandet sist.

"Hollywoodskiltet" på Bjønnahaugen ble satt opp høsten 2011.

På toppen av Bjønnahaugen ligger "stormvarselet",  Norges eneste stormvarsel som fortsatt er i daglig drift. Varslingene styres fra brann- og redningsvesenet. Stormvarselet stod opprinnelig på Rådhusplassen, der det ble satt opp i 1898, men ble flyttet til Bjønnahaugen trolig mellom 1912 og 1913.

Meningen med varselet er at det skal varsle båter og lignende om uvær. Tre loddrette lys forteller hvor sterk vinden er og hvor den kommer fra. Grønt lys varsler storm, kombinasjoner med rødt og hvitt angir vindretningen. Mer om det historiske stormvarselet her.

Mellom Nordlandet og Gomalandet går Nordsundbrua som sto ferdig i 1980.
Brua er 333 meter lang og har seilingshøyde 28 meter.

I mange år lå den gamle og nye brua parallelt.  Jeg har googlet og fant et bilde av den gamle Nordsundbrua som ble åpnet 1936 og revet 1999.

Sundbåten går mot kai på Gomalandet.

Gomalandet er ikke en egen øy, men forbundet med Kirkelandet ved et smalt eid innerst i Vågen. En viadukt over eidet som forbinder Gomalandet og Kirkelandet. Ved innløpet til Vågen ligger Milnbrygga på styrbord side.

Denne store hvite brygga et av byens historiske minnesmerker tilknyttet klippfiskproduksjon og inneholder Norsk Klippfiskmuseum. Brygga er en autentisk klippfiskbrygge fra midt på 1700-tallet. Museet viser hvordan klippfiskproduksjonen har foregått i Norge gjennom mer enn 250 år. Til brygga hører klippfiskberg og vaskeplass for fisk. Hvert år arrangeres bacalaofestival der firmaer og klippfiskelskere konkurrerer om å lage den beste bacalaoen.

Dermed var rundturen med Sundbåten "Angvik" over.  Som sagt; neste gang jeg er i Kristiansund skal jeg stoppe på hvert "land".

Når jeg først har skrevet om Sundbåten, kommer jeg ikke utenom den gamle Sundbåten "Framnæs". Den har sin opprinnelse fra USA. På kaia ved "Framnæs" står dette skiltet "Fra Hudson River til Kristiansund". Historien bak denne fergetype kan du lese her.

”Framnæs 3” ble satt inn i rute som sundbåt i september 1917. Her gikk den i 34 år inntil 20. februar 1951 da den avsluttet epoken med dampdrevne sundbåter. Deretter var den reservesundbåt et par år. 
I 1956 ble den solgt, nedrigget til lekter og videresolgt til Rørvik. Den endte til slutt som vrak.

I 1993 lanserte Trond og Terje Myrhaug ideen om gjenoppbygging av den populære fergen som et turist og opplevelsesfartøy på Kristiansund havn. I 2003 ble Stiftelsen Framnæs etablert. Verdier og kapital ble tilført stiftelsen av initiativtaker og ildsjel Trond Myrhaug, etter omfattende dokumentasjon, rekonstruksjon av utstyrsdetaljer samt oppsporing og anskaffelser av en del originale deler som maskintelegraf, dampfløyte, kompass og dampmaskinen som ble gjenfunnet på Mellemverftet.

Nye "Framnæs" ble bygd ved Klevset Båt & Industriservice AS i Halsa. Arbeidet omfattet alt stålarbeid på skrog og overbygg. Produksjonen ble påbegynt august 2007 og den 16.juni i 2012 tok 2000 mennesker imot den nye "Framnæs" ved Piren.

"Framnæs" eies av Stiftelsen Framnæs og drives av Kristiansund Kommunale Sundbåtvesen.

Selskapet er verdens eldste kollektive transportselskap i kontinuerlig drift siden 1876. "Framnæs" går delvis i ordinær rutefart, sightseeing og kan chartres.  Jeg gikk forbi "Framnæs" mange ganger den dagen jeg var i Kristiansund, men det var ikke antydning til liv ombord.

Dette ble mye om båter, men det er jo min store interesse. Litt byhistorie har dere jo også fått underveis og det håper jeg dere satt pris på.

Jeg blir nok aldri ferdig å skrive om båter. Senere kommer et innlegg om turen med MS Midnatsol fra Kristiansund til Molde, så dere er velkommen tilbake på bloggbesøk!

Oss to...

Altså; "Gudfaren" og meg!!!

I helgen var Jugendfest i Ålesund. Og i går kveld møttes oss to ungdommene på nachspiel.

Vel, nå overdriver jeg kanskje litt... 
Følg med, forklaring kommer i neste blogginnlegg!

Klippfiskkjerringa & Sildgutten

Skal velge noen typiske minnesmerker for Kristiansund, så blir det "Klippfiskkjerringa" og "Sildgutten". Begge plassert ved Piren, der hvor Sundbåten legger til på Kirkelandet. På bildet under ser du monumentene på hver sin kant av Piren. Begge monumentene markerer de stolte kyst- og fiskeritradisjoner som preger Kristiansund og Nordmøres historie. Klippfisken og silda har historisk sett vært viktige ben å stå på for Kristiansund. I dag har olje og gass overtatt som økonomisk drivkraft.

Klippfiskkjerringa er en hyllest til klippfiskarbeiderne som i rundt 300 år var med på å drive byens viktigste næring frem til 1950-årene. Hun står der som et flott minnesmerke over kvinnenes slit på berga med klippfiskvasking og tørking.

Klippfiskkjerringa var en gave til Kristiansund kommune ved 250-års jubileet i 1992 fra Kristiansunds Handelstands Forening.

Skulpturen ble avduket av Dronning Sonja 29.06.92 og er laget av billedhogger Tore Bjørn Skjølsvåg, etter en tegning av grafiker Tor Johansen.  Dette er ei "kjerring" Kristiansund kan være stolt av!

Klippfiskkjerringa fikk i 2010 selskap av Sildgutten, også han laget av billedhogger Tore Bjørn Skjølsvik. Samme Skjølsvik har laget "Sildekona"  som står i Ålesund, avduket i 1991.

Etter avduking den 10.04.10 skrev Tidens Krav dette:

"Sildegutten er en gave til Kristiansund by fra 175-årsjubilanten Sparebank1 Nordvest.

Direktør Odd Einar Folland kunne fortelle at idémyldringen startet for over ett år siden.

Rådmann Just Ingebrigtsen kom til slutt med en tanke om at han synes Klippfiskkjerringa var så ensom der den sto. - For oss var det en glimrende ide. Gullet fra havet, klippfisken og i dag olje og gass, har vært, og er fortsatt en viktig del av byen vår. Men på 1950-tallet var det sølvet fra havet som gjorde at byen blomstret. En flott epoke, med yrende liv på havna, og ikke minst småguttene som løp rundt med sildehankene sine, sa Folland. Ordfører Per Kristian Øyen sto for avdukingen, og et langt ååååå gikk gjennom publikum da Sildegutten kom til syne. Øyen er svært glad for gaven fra banken. - Dette er en stor heder til byen. Den viser at vi tar vare på historien vår. Når den i tillegg kommer fra en så stor samfunnsaktør som Sparebank1 Nordvest, synes jeg det blir ekstra flott. Jeg er sikkert på at den kommer til å bli minst like mye fotografert som Klippfiskkjerringa."

Ja, vi er mange som husker guttene med sildehanker. Og noen få jenter som også var med på dette "eventyret", i alle fall i Ålesund.

Sildgutten ser bort på Klippfiskkjerringa der han står. Kanskje det er noe han vil spørre henne om?

På Piren står også et flott monument med denne inskripsjonen:
"Minne over sjømenn fra Kristiansund som falt under verdenskrigene 1914-1918 og 1939-1945.
De gav oss alt - sitt liv da det gjaldt".

På minneplater står navnene på de omkomne. Minnesmerket ble reist av Kristiansund og Nordmøre Krigsseilerforening og Kristiansund kommune i 1991. Tegnet av Nils Fiske og utført av Gautvik Steinindustri på Eide.
 

Minebøssen sto opprinnelig på Lyhsallmeningen, med Sørsundet i bakgrunnen. Støtten var til minne om falne sjøfolk under første verdenskrig. Fotograf og datering er ukjent, men Nordmøre Museum mener bildet er tatt mellom 1930 og 1939.  Sommeren 1946 ble monumentet fjernet fordi det var i ferd med å gli på sjøen. Etter 2. verdenskrig ble minebøssa rekonstruert og i 1962 flyttet til Rådhustrappa. Etter det jeg husker fra min tid i Kristiansund på 70- og 80-tallet, var det kun minebøssa som sto der. Ikke den gamle sokkelen.

Den endelige plasseringen fikk monumentet i 1991 og ble plassert ytterst på Piren som et ledd i en forskjønnelse av plassen som omfattet ny brolegning med innfelt kompassrose, belysning og rekkverk. Alt dette er kommet etter "min tid" i Kristiansund.

Kristiansund har mange flere monumenter og statuer, men denne gangen var jeg kun rundt på kaiene.  Tror jeg tar meg en tur til Baillbyen en gang senere og oppsøker nye steder. Fin by!

Impulsiv

Det sies at ingen er så impulsiv som en sunnmøring som har fått tenkt seg om. Der har du meg... Planlegger noen kortreiste turer og setter planen ut i livet den dagen jeg er opplagt til å gjennomføre den. 

Sist torsdag var jeg hos fotterapeut på Molde, noe som har vært planlagt lenge. Tok en tidlig hurtigbåt over fjorden og drakk kaffe i friluft før fotpleie.

Mine nystelte føtter var rede for en utflukt. Med stigende temperatur og sol fra nesten skyfri himmel, studerte jeg "Molde Fjernruter". Jeg kjøpte billett på TimEkspressen.  Til hvor? Nordover i fylket!

Turen gikk over den spenstige Gjemnessundbrua. Denne brua er en del av Krifast, fastlandsforbindelsen til Kristiansund. Forbindelsen består av en undersjøisk tunnel, en flytebru og en hengebru, samt veiforbindelser og en bomstasjon. De to bruene inngår i E39, kyststamveien fra Kristiansand til Trondheim. Riksvei 70 går gjennom Freifjordtunnelen, fra Kristiansund til Oppdal.

I totallengde var Gjemnessundbrua Norges lengste hengebru frem til Hardangerbrua ble åpnet i 2013. Askøybrua hadde lengst enkeltspenn. Brua er 1 257 meter lang, hovedspennet er 623 meter, og seilingshøyden er 43 meter. Brua har 21 spenn og er 108 meter høy.

Målet for denne utflukten var Kristiansund, eller Baillsund som byen også blir kalt.  Det sies at kristiansundernes kjærlighet til blandaball har gitt byen tilnavnet Baillsund. Den tiden jeg var mye i byen fikk jeg også smaken på kvitball og fiskball. Det finnes så mange typer ball og det er også mange forskjellige oppskrifter.

En vakker by jeg har besøkt kun et par ganger de siste 28 år.  Den eneste byen i verden som ligger i fire land? Hmm... Det vel riktig å si på fire land!

Den som har fulgt meg på bloggen og Facebook vet at jeg har fått en ny hobby de siste årene; shipspotting. Jeg har alltid likt meg ved havet og ombord i båter, men dette har blitt mye viktigere for meg de siste årene. Både havet og båter. Kristiansund er et eldorado for slike som deler min interesse for båter!

Jeg ruslet langs kaiene og luktet salt sjø...

Det er i slike omgivelser jeg trives best. Øivind Elgenes var med meg i hodet og jeg nynnet "I slækt med måsan" der jeg gikk langs kaiene i Baillsund.



Om du lyttet til sangen, så la du kanskje merke til "mens fishan-lukta blande sæ med lukt av sjø..."
Og lukta kommer fra Fishanbua på Storkaia.

Fish & chips har jeg ikke spist siden ungdomstiden. En gang overspiste og ble syk. Siden har jeg knapt nok tålt lukten av fisk, chips og eddik.

Imidlertid liker jeg godt sjømat, så min lunsj ble Skagensalat på Bryggekanten brasserie.
En innbydende og smakfull rett inntatt med en flott utsikt til havnebassenget.

Solen varmet godt og etter lunsj var det på tide å vandre "memory lane".

Kaibakken er omtrent den samme som før. Noen butikker har forsvunnet og nye kommet til. Jeg reiste ikke for å gå i butikker. Jeg reiser forresten ingen steder for å gå i butikker. Shopping er ikke min greie...

Steder jeg har vært så mange ganger. Noe er forandret og andre ting er som før. Et gjensyn med Tobakkshjørnet vekket gamle minner. Torghallen er revet og erstattet med en stor matvarebutikk. Klippfiskbutikken til Knut Garshol var et helt nytt bekjentskap. Han fører sunnmørske tradisjoner fra bestefar og oldefar videre.

Sundbåtkaia på Kirkelandet er nå mye vakrere enn den var i "min tid" i Kristiansund (70- og 80-tallet).

Og jeg tok selvfølgelig en rundtur med Sundbåten!  Og det kommer eget blogginnlegg om den turen.
Jeg kommer nok til å skrive flere innlegg om Baillsund, for dette er ikke alt som ble festet til minnebrikken!

Jeg vet det er flere av mine lesere som er fra Kristiansund, mange har vært der og noen vil kanskje dit.

Har du noen spesielle minner fra Baillbyen?  Fortell i en kommentar!