For 100 år siden

ble det født en liten gutt i Ålesund.
25.juni 1912 kom Leif til verden.
Han som jeg valgte til pappa.
Jeg fikk være pappas lille jente i hele 52 år.

Inntil han døde for knappe ti år siden, vel 90 år gammel.

Slektningen sa at "Om hundrede aar er alting glemt...".

Det stemmer ikke.

Jeg minnes pappa i dag.

Positivt møte

I dag har jeg vært på Molde Sjukehus igjen.
Yngste sønn ble med meg i dag og det er jeg veldig glad for.
Vi hadde møter med alle involverte i forbindelse med operasjonen onsdag.
Først var det blodprøvetaking og som vanlig store problemer med å finne årene mine.
Halvtimen forsinket kom jeg heseblesende til EKG.
Deretter var det en avslappende og informerende samtale med gastrokirurg.
Jeg fikk vite at en del av tarmen skal fjernes.
En turnuslege kom for journalopptak og forskjellige undersøkelser.
Så ble vi hentet opp til sengeposten av en sykepleier og fikk god informasjon av henne.
En veldig hyggelig dame.
Fysioterapeut ga informasjon om pusteøvelser og bevegelser etter operasjon.
Anestesilege informerte om hvilke typer bedøvelse som blir brukt.
Alt i alt et positivt møte med et helsevesen som får mye kritikk.
Samtalene har beroliget meg og jeg gruer ikke så mye for operasjonen.
I morgen ettermiddag reiser jeg over fjorden igjen for innleggelse.

Operasjon i løpet av onsdag.

Molde Sjukehus ble bygget på 60-tallet.
Bygningsmassen er umoderne og jeg beundrer de som jobber under slike forhold.
4-sengs rom og bad/toalett på gangen.
Men medisinsk utstyr og personell er topp.
Sjukehuset ligger i naturskjønne omgivelser, med utsikt til fjord og fjell.
Rett over fjorden ligger hjemkommunen min.
Håper jeg kommer på et rom med utsikt til fjord og fjell.
Om alt går etter planen er jeg hjemme igjen lørdag eller søndag.
Nye oppdateringer kommer så snart jeg føler for det.

En mester i sitt fag

Det er murersønnen det!
Nå er han murermester.
Mamma gratulerer så mye med mesterbrevet!

 

Jeg unner ham all mulig suksess.

Han slet med teoretiske fag i barne- og ungdomsskolen.

Men viste tidlig anlegg for det praktiske.

Som 5-åring var sand og skitt på knærne helt topp.

Det aller beste var å sitte rolig på steinen og kjøre biler i sanden.

Med årene ble han mer aktiv!

Det er nå 10 år siden han startet eget firma, 24 år gammel.

Stolt mamma må vise noen bilder fra hans håndverk.

De første er hjemme hos murmesteren og hans samboer,

fra leiligheten de hadde på Tveita og nåværende bolig.

De to siste i kollasjen er fra det gamle huset til mamma; badegulv og utetrapp.

Og her er noe av det han har utført for kunder.

Mureren i arbeid

Nå eier og driver han Oslo Bad AS.

Ved siden av fullt arbeid og studie, har han også tatt seg tid til filminnspilling.

Til høsten blir han å se på TVNorge i Sinnasnekker'n.

Er det noe rart at mamma er både stolt og rørt?

Jeg burde reist til Lørenskog med blomster og en kjempestor bløtkake!

Men det får jeg gjøre senere...

Med en positiv innstilling

... blir livets små gleder store.
I går hadde jeg en travel dag og undrer meg på hvor jeg tok kreftene fra.
Travel, men god og positiv dag.
Jeg ble sliten.
Godsliten.

Fredagen startet med blodprøver på legesenteret.
Gledelig nok hadde blodprosenten steget fra 9 til 10,3.
Heldigvis har "grøntfor", leverpostei og appelsinjuice hjulpet.
Blodsukkeret var også mye lavere; 6,7 i går morges.
Fra legesenteret dro jeg til frisørdamen og fikk ordnet "topplokket".
Deilig å bli pleiet.
Deretter var jeg på kontoret en tur.
Godt å se igjen gode kolleger.
Blomstene her er fra de tre "jentene" jeg jobber sammen med på vår avdeling.
En nydelig bukett som fikk plass på gulvet rett framfor godstolen.

Etter kontorbesøket var jeg i møte med min rådgiver i banken.
Endelig ser det ut til at jeg får solgt huset mitt.
Nå har jeg kjøper og mye papirer skal ordnes.
En megler må ta seg av det endelige papirarbeidet.
Jeg skulle gjerne hatt 2-3 dager til dette arbeidet før jeg skal på sykehuset.
Må prøve å få ordnet en del i løpet av helgen og så får jeg ta resten etterhvert.

Mandag skal jeg på sykehuset til utredning.
Det blir nye blodprøver, EKG, samtale med gastrokirurg, journalopptak,
samtale med sykepleier på avdeling, vurdering av anestesilege og fysioterapeut.
Heldigvis blir yngstesønn med meg da.
Det blir mye informasjon og jeg har fått "teflonhjerne" nå.
Ingenting av det jeg blir informert om sitter, så jeg må ha alt skriftlig.
Som den erfarne sekretæren jeg er, har jeg nå notisbok og penn klar for alt.
I dag har jeg slappet av og gledet meg over godværet.
Nydelig formiddag med sol, nå er det lettskyet.

Jeg har fortsatt både opp- og nedturer, men har bestemt at det positive skal råde.
"Du kan ikke hindre sorgens fugler i å fly over ditt hode,
men du kan hindre dem i å bygge rede i ditt hår." (Kinesisk ordspråk)
Ønsker dere alle en riktig god helg!

Kom sol, kom regn...

Tenk om vi også kunne bli velsignet med litt varme...
Det blir ingen verandakos når gradestokken stopper på 12.
Imidlertid er jeg jevnlig på lufting.
I nabolaget har et nytt byggeprosjekt startet og jeg må følge med på utviklingen.
Kjekt at noe skjer!

Bougainvillea og spansk margeritt trives ikke i denne temperaturen.
Det gjør ikke jeg heller!
Vi er tross alt midt i juni.

Godstolen ute er fortsatt dekorert med ull.
Jeg fryser.
Værgudene må ta litt av skylden.
I tillegg til lav blodprosent.
I morgen skal jeg ta nye blodprøver og er spent på blodprosenten.
Har vært påpasselig med kostholdet og fått i meg mye som er rikt på jern.
Inntil lufttemperatur og blodprosent er på plass, er det ull som teller!
Gårsdagens CT-undersøkelsen av lunger, bukhule og bekken gikk noenlunde greit.
Jeg gruet meg ikke på forhånd og reiste uten følge til sjukehuset.
Lykkeligvis hadde glemt hvor vanskelig det er å få satt inn en kanyle for kontrastvesken.
Å ta blodprøver av meg har i alle år vært litt av en utfordring.
Jeg har "skjult anlegg" og rullende årer.
Etter mange bomskudd i går, måtte de få hjelp fra anestesien.
Endelig fikk de plassert kanylen og undersøkelsen kunne starte.
Heldigvis sto det ikke lenge på, men jeg var ganske ør når jeg skulle opp fra benken.
Etter en halvtimes hvile, ble jeg hentet av en hyggelig taxisjåfør som kjørte meg hjem.
I går kveld fikk jeg besøk av en venninne og i kveld kommer en annen.
Jeg er omgitt av gode mennesker, varme tanker og positivitet.
Det gjør dagene bedre!

Et langt arbeidsliv...

I dag er det 45 år siden jeg startet i arbeidslivet.
13.juni 1967 hadde jeg min første arbeidsdag.
Hos Brødr. Aakvik i Ålesund.
Entreprenørfirmaet som bygde "hele" Ålesund og "halve" Sunnmøre på 60- og 70-tallet.
Forretningsbygg, blokker, rekkehus, skoler, broer og kaier.
Jeg var bokholder.
Ordet regnskapsfører var vel ikke oppfunnet i 1967.
I starten førte jeg regnskapet for hånd.
Bilag, kontoplan, T-konto, debet og kredit, saldo, balanse.
Minnene strømmer på!
Jeg brukte manuell skrivemaskin, men elektrisk regnemaskin.
På handelsskolen hadde vi lært å bruke regnemaskin med sveiv...

Høsten 1969 fikk vi bokholderimaskin.
Av merket Kienzle og den var kjempestor.
Så stor var "trøskeverket" at det måtte plasseres i eget rom.
Der satt jeg og toppmatet maskinen med bokholderikort.
Dag ut og dag inn.
Nesten 10 år med ensidige bevegelser.
Ikke rart høyre skulder er utslitt!
Ingen snakket om HMS den gang.
Uansett; jeg hadde verdens beste arbeidsplass i nesten 12 år.
Og 45 år i arbeidslivet kan vel feires?
Litt, om ikke annet.
Om 5 år skal jeg feire stort.
Da har jeg vært 50 år i arbeidslivet og 25 år på Langsten.
Et langt arbeidsliv er ikke over for denne dama!

Og slik går no dagan...

Tenk; jeg sov 7 timer sammenhengende i natt.
Det var SÅ deilig!
I går ble jeg tappet for energi og det var godt å få "lade batteriene" igjen.
Tar på meg litt av skylden selv.
Var nok ikke så sprek i kroppen som jeg trodde.
Vasket klær og laget en smakfull middag.
Hvalkjøttgryte var godt for ganen, men ikke for magen.
Smaken var imidlertid vel verdt litt mageknip.
Gryten smakte nesten like godt som svinefileten på Ca'n Boqueta i Sóller.
Ca'n Boqueta står øverst på restaurantlisten.
Både hos meg og TripAdvisor.
Så snart helsen tillater det, skal jeg til mitt sommerparadis igjen.

Men først må helsen fikses.
I morgen skal jeg på CT-undersøkelse for bukhule/bekken.
Gruer meg ikke, for jeg har vært på CT tidligere.
Det som plager meg mest nå er den lave blodprosenten.
Jeg eier ikke krefter og blir fort svimmel.
Derfor forlangte jeg rekvisisjon for transport.
Det er på Molde Sjukehus både undersøkelser og operasjon skal finne sted.
Ikke lenger unna enn at jeg kan se sjukehuset fra verandaen min.
Kun Romsdalsfjorden i mellom.

 

Bildet over tok jeg i går kveld.

Grått og kald vind.  Kun 10 grader.

Cruiseskipet Costa Pacifica på vei fra Trondheim til Bergen, via Åndalsnes.
Skulle ønske de 3.000 passasjerene hadde fått sett den vakre naturen i godvær.
Jeg har tatt på meg jobben som "havnefogd" og følger med skipstrafikken.
I dag har jeg hatt besøk av 2 venninner og senere i dag kommer 3 kolleger. 
Og slik går no dagan...

Ny dag

Har sovet bedre i natt.
Flere timers sammenhengende søvn hjelper godt.
Fikk "hull" på mye i går.
Totalt ble søndagen en fin dag.
Var på besøk og hadde besøk.
Fikk prate med de som står meg nær, både familie og venner.

Avviste noen telefoner i går kveld.
Jeg orket ikke prate.
Som jeg skrev på bloggen i går, så orker jeg ikke kveldstelefoner nå.
Jeg setter grenser.
Jeg er alene.
Ingen andre setter grenser for meg.
Ingen andre kan svare når telefonen min ringer.
Jeg må ta vare på meg selv.
Samle krefter.
Det er min hovedoppgave i hverdagen nå.

Tanker

I går kveld surret mange tanker i hodet mitt.
Kveldene helt alene er de verste.
Likevel foretrekker jeg besøk og telefoner før kvelden kommer.
Blir det for sent, spinner tankene og forstyrrer nattesøvnen.
Jeg får ikke "vasket rent" topplokket før jeg legger meg.
Jeg vil heller kose meg med TV, musikk eller lesestoff før jeg legger meg.

Mottok mange papirer fra Helse Møre og Romsdal i går.
Altfor mange for meg nå...
Til tross for at jeg har vært sekretær og behandlet papir i 45 år, ble dette for mye for meg.
Hodet vil ikke ta inn så mange spørsmål som skal besvares og så mange opplysninger!

I går kveld trengte jeg derfor en avkobling fra tankevirksomheten.
Heldigvis er døren alltid åpen hos gode venner som bor i etasjen under.
Nære venner gjennom over 40 år.
Vi har delt gleder og sorger i alle disse årene.
Jeg fikk en fin kveldsstund hos de.
I solnedgangen.
Med kaffe og Baileys.
Takk!
Takk også for blomsterhilsen.

Da jeg kom hjem hadde jeg fått tilsendt denne sangen fra bror i Oslo. Takk Harald!
Nå har jeg besøke en venninne.
Vi skal gå gjennom papirene fra helsevesenet sammen.
Hva skulle jeg vel gjort uten familie og gode venner?
Ha en fin søndag!

Opp å si god morgen Norge!

God morgen møring og bergenser
Ja vi elsker dette land
På tide, å stå opp...

Opp til gleder opp til sorger
opp og si god morgen Norge.

God morgen stril
og tromsøværing...

God morgen hallingøl og trønder
Ja vi elsker dette landet
På tide, å stå opp...

Det er egentlig altfor tidlig å stå opp.

Spesielt for et B-menneske.

Men å ligge og vri seg i sengen er ikke noe godt alternativ.

Da er det bedre å få meg seg en flott soloppgang og høre fuglekvitter.

Jeg kommer til å krype under dynen igjen.

Trenger mye søvn.

Og det spiller vel ingen rolle når jeg får søvnen?

Bare den er naturlig... 

En nydelig blomsterbukett lyser opp i stua mi og varmer hjertet.

Det varmer også hjertet mitt at så mange tenker på meg nå.

Besøk, telefoner, mailer, kommentarer på blogg og Facebook...

Takk alle sammen! 

Mi Ático

Jeg elsker utsikten fra Mi Ático.
Ático- hva er det?
Jo, det er en takleilighet på spansk.
Jeg har drømt om en slik leilighet i mange år og nå har jeg bodd i Mi Ático i snart ett år.
Jeg elsker leiligheten og jeg elsker utsikten.
Og denne utsikten VIL jeg ha i mange, mange år framover.

Derfor skal jeg kjempe mot diagnosen jeg fikk onsdag!
En alvorlig diagnose; svulst i tykktarmen.
Operasjon er fastsatt til onsdag 20.juni.
Er det noe å skrive om på bloggen, spør du kanskje?
Ja, jeg mener at åpenhet er viktig.
Mange blogger om sykdommer for å holde venner og kjente oppdatert.
På den måten kan man snakke om andre ting enn sykdom når man møtes.
For eksempel den vakre utsikten jeg har fra Mi Ático...

Om jeg kommer til å være en flittig blogger i tiden framover, vet jeg foreløpig ikke.
Kanskje, kanskje ikke...
Tiden framover blir nok tøff.
Jeg må ha noe annet å snakke om og tenke på enn sykdom.
Når jeg er opplagt vil jeg kanskje blogge litt.

Jeg skal prøve å holde humøret oppe, for det vil nok hjelpe meg.
Jeg er kjent for å være sta og gir meg ikke så lett.
Ikke denne gangen heller.
Jeg har så mye ugjort.
Jeg har så mye å kjempe for.
Jeg er optimist og vet det vil går bra med meg. 
Så utsikten fra Mi Ático SKAL jeg nyte i mange år framover!

Pause

Jeg tar en bloggpause nå.
Mangler overskudd.

Kommer tilbake når energien returnerer.